AKT-B

Kontakt: Rita Marhaug, Kolstien 103, 5097 Bergen, tlf dag: 55 58 74 80, tlf kveld: 55 27 06 82 mobiltlf: 415 11 780, e-post: rita.marhaug@khib.no

HIMMEL OG HAV PERFORMANCE FESTIVAL 2008

INVITERTE KUNSTNERE

Agnes Nedregaard (Norge) Raquel Nicoletti (Brasil)
Nedregaard har sitt masterstudium fra Glasgow School of Art, og har gjennom sine stunt og improvisasjoner i ulike landskapsrom særlig arbeidet med den aktive kroppen og dens muligheter for på enkelt men dristig vis å skape bevegelser, forskyvninger og nye meninger i rommet.
Nicoletti er en profilert trapeskunstner som har vist sinne arbeider i ulike sammenhenger, men der nysirkuset har vært en hovedarena. De siste årene har hun imidlertid gjort flere kunstsamarbeid, blant annen med Agnes Nedregaard. Nicoletti har en imponerende kroppsbeherskelse som hun utnytter i slående visuelle komposisjoner.

aiPotu (Norge)
Anders Kjellesvik og Andreas Siguesland har i en 3årsperiodenarbeidet sammen i duoen Aipotu. Sammen har de gjennomført en rekke performative prosjekt direkte knyttet til geografi og identitetsundersøkelser. Sommeren -08 er Aipotu valg ut til representanter på Sidney biennalen. Selv skriver de: aiPotu comes from an inversion of the word utopia. Through a series of sculptural interventions in the public space, we aim to make visual statements that can inspire to a new dialogue regarding art and its use in creating new forms of local awareness. Our interventions are never repeated and always made with materials available in the place we visit.

Boris Nieslony (Tyskland)
Nieslony har gjennom en lang og profilert karriere deltatt og vært med å prege på den Europeiske performancekunst scenen. Hans arbeid kan defineres til spennet mellom kropp, objekt og arkitektur.

Esther Ferrer (Frankrike)
Ferrer er en profilert performancekunstner som har jobbet innen feltet siden slutten av -60 tallet. Hun har en lang rekke internasjonale deltagelser bak seg I -99 var hun en av to kunstnere som representerte Spania I Venezia biennalen. Andre utstillinger har Ferres holdt blant annet i Foundation Miro (Barcelona-Spania), Centro de Arte Reina Sofía (Madrid - Spain), Museum of Contemporary Art (Roskilde – Danmark ), Galeria Arsenal (Bialystok – Polen ).

Roi Vaara (Finland)
Vaara har arbeidet med performance i over 20år. Han har vist sine arbeider på festivaler og museer over hele verden. Hans arbeider er sterke og visuelle. Han arbeider alltid i tett dialog med rommet han fremfører sine arbeider i. Han har vært medlem av den internasjonale performancegruppen Black Marked siden 1988. Roi Vaara deltok på Hordaland Prosjekgalleri sin "City performance" i Bergen 1997.

Monica Klingler (Sveits)

Ha en kropp, være en kropp, kroppen som bilde og bevegelig bilde i tid og rom er sentrale omdreiingspunkt i Klinglers arbeid.

Melati Suryodarmo (Indonesia)
Som tidligere student av Marina Abramovic finner vi også hos Suryodarmoen interesse for forholdet mellom psyke og kropp, mellom det naturlige og det kunstige, det ferdige og uferdige, tradisjon og overskridelse. Som kunstner bosatt i Tyskland med røtter fra Java, ligger denne doble kulturelle identiteten som en understrøm i mange av hennes arbeid.

Pedro Gomez Egana (Colombia)
Gomez-Egana er fra Colombia, utdannet musiker og billedkunstner blant annet ved Goldsmiths College University of London og University of Northern Colorado. I vår avla han eksamen ved Kunsthøgskolen innenfor MA i kunst og er nå tatt opp ved det nasjonale stipendiatprogrammet for kunst.

Roddy Hunter (Storbritania)
Hunter har gjennom en årrekke arbeidet med performance i tydelige kontekstuelle og konseptuelle sammenhenger der urban identitet og ideologi har vært et viktig tema. Arbeidene hans har vært vist en rekke steder, i Europa, Nord Amerika, Asia og Midtøsten

Kurt Johannessen (Norge)
Johannesen er kanskje Norges mest profilerte kunstner innenfor performancefeltet. Han har kontinuerlig siden -80tallet vist arbeid i inn- og utland. Tematisk handler ofte verkene til Johannessen om ulike forhold mellom natur og kultur.

Robert Alda (Norge)
Alda opprinnelig fra Warszawa nå bosatt i Bergen, har gjennom sin praksis de siste årene orientert seg ut av galleriet som visningssted for performance. I bruken av videodokumentasjon har landskapsrommet blitt viktig for utprøving og tematisering av kultur i møte med natur. Alda har i en årrekke arbeidet i skjæringspunktet mellom det iscenesatte og det improviserte. Han har bred erfaring fra performancearbeid i inn- og utland.

Skylla&Charybdis (Norge)
Ingunn Wright og Rita Marhaug har siden 2000 gjort performacesammarbeid. Duoen har ofte iscenesatt spenningsfeltet som nære relasjoner byr på gjennom et eksplisitt fysisk uttrykk.

Mellom himmel og hav II er støttet av:Norsk kulturråd,Billedkunstnernes vederlagsfond, Bildende kunstneres hjelpefond. Bergen kommune, Hordaland fylkeskommune. Stor takk til Herdla museum og Askøy kommune for tilrettelegging.

 

AKT-B arrangerte også ARTSWAP i Warsawa 2008

Performance: ART SWAP 15-18 may 2008 Warsawa, Polen. Kunstnere:Kurt Johannessen, Anne-Marte Eidseth Rygh, Rita Marhaug, Robert Alda, Janush Bazdyga, Ryszard Zugowski, Anita Pasikowska, Fale Baztyku (Baltics Waves) - Ula Niemirska, Rafa Dominik. Art Swapble først vist ved Bergen kunsthall 2007 og så i Polen 2008 under "Museums Night at the Univesity." Prosjektet ble støttet av Kulturavdelingen Bergen Kommune, NOCA,Billedkunstnernes vederlagsfond og Norsk kulturråd.

AKT-B arrangerte i 2005 MELLOM HIMMEL OG HAV
PERFORMANCEFESTIVAL 2005 PÅ LYNGHEISENTERET, LYGRA

Sammen med kunstnerkolleger Kurt Johannessen og Robert Alda arrangerer undertegnede performancefestivalen Mellom himmel og hav 27 august -05. Dette er en kunstform som i dag har en langt mer sentral plass i kunstfeltet enn bare få år tilbake. Årsaken til dette er selvsagt sammensatt, men begrepets tøyelighet og dets tverrfaglige karakter i forhold til de mer etablerte kunstgenrene, er av vesentlig betydning.
Av samme grunn mener vi at tiden nå er moden for å markere dette gjennom et arrangement med regionale- så vel som internasjonale ambisjoner.

Vi (Alda, Johannessen, Marhaug) arbeider selv med denne uttrykksformen og har etter hvert opparbeidet et betydelig nettverk av kolleger og institusjoner i inn og utland som er interessante samarbeidspartnere i en slik sammenheng.

Når vi har valgt Lyngheisenteret som samarbeidspartner og visningssted, er det på grunn av dets unike kulturlandskap som en interessant ramme rundt festivalen. Lyngheisenteret ( The Heathland Centre) på Lygra vil kunne gi både intimitet og åpenhet til arrangementet og har muligheter både for innendørs og utendørs presentasjoner og visninger. I et utpreget ruralt miljø, men med en mental så vel som geografisk nærhet til Bergen, ønsker vi å vise publikum performancearbeider som nettopp relaterer seg til denne dualiteten. Mye oppmerksomhet innenfor samtidskunstfeltet har med rette vært fokusert på utviklingen og forståelsen av det urbane det siste 10-året. Dette kom senest til uttrykk gjennom UKS biennalen I Oslo høsten -04. Samtidig er kontakten med naturen og kulturlandskapet som omslutter byene tilstedeværende på flere nivå. For Oslo sin del refereres det til ”Marka”, mens Bergen har byfjellene, og hvem har ikke tilbrakt feriene sine ”på landet”. Samtidig har mennesker i dagens Europa for kortere eller lenger tid erfart de virkelige storbymiljøene og den forskjelligheten disse representerer til den norske urbaniteten. Med valg av kunstnere som på ulik måte har jobbet i dette spennet, mellom by og villmark, håper vi å kunne berike festivalpublikummet med nye ideer og visuelle utprøvinger. Til formidling av arrangementet ser vi våre samarbeidspartnere (se lenger nede) som svært viktige. Som et konkret tiltak for å aktivere det bergenske publikum setter vi opp busstransport mellom Lyngheisenteret og Bergen sentrum.

For et kortvarig arrangement med et flyktig uttrykk som performance er, ser vi det som spesielt viktig å fastholde noe av prosessene og resultatene gjennom dokumentasjon. I dette perspektivet vil vi knytte til oss en eller to teoretikere som kan levere bidrag. Alle deltagernes arbeider vil også bli fotografert og videofilmet.

Når det gjelder omfanget av festivalen har vi valgt å satse på en hel dag: lørdag 27. august –05 med programstart kl 12.00. Som nevnt innledningsvis ønsker vi et arrangement som forener regionale og internasjonale perspektiver gjennom de deltagende kunstnerne. Når det gjelder den sistnevnte gruppen er det ønskelig at disse kan være i Bergen og Hordaland også noen dager i forkant av festivaldagen nettopp for å kunne jobbe spesifikt i forhold til Lyngheisenteret/Lygra.

Mottas Mellom himmel og hav med positiv respons ser vi også muligheten for en gjentagelse etter 2 eller 3 år

Samarbeidspartnere til festivalen foruten undertegnede kunstnere er:
Hordaland Kunstsenter, Hordaland fylkeskommune og Hordaland internasjonale fylkesgalleri 3,14




DELTAGENDE KUNSTNERE:
Robert Alda (Norge/Polen)

Brian Catling (Storbritania)

Fire Birds (Norge, Danmark, Canada)
Agnes Nedregaard, Molly Haslund, Anthony Schrag

Kurt Johannessen (Norge)

Sandra Johnston (Nord Irland)

Karen Kipphoff (Tyskland/Norge)

Boris Nieslony (Tyskland)

Irma Optimist (Finland)

Skylla & Charybdis (Norge)
Rita Marhaug, Ingunn Wright

Artur Tajber (Polen)

Roi Vaara (Finland)


Tekst av Anne Szefer Karlsen til Mellom himmel og hav -05

På engelsk har man en setning som godt kan brukes i denne sammenhengen: ”I guess you had to be there”. Dette blir gjerne sagt når noen, og ofte jeg, forsøksvis gjenforteller en hendelse, men som ved fortellingens slutt innser dens utilstrekkelighet. Det er en setning jeg bruker når min fortellerglede tar overhånd, slik jeg har tenkt å gjøre her. Språkets utilstrekkelighet blir synliggjort for meg, og jeg begynner denne teksten med dette innspillet for allerede i utgangspunktet nesten å resignere. Grunnen til at jeg fortsette å skrive en mindre vellykket gjenfortelling, er for å åpne opp for en diskusjon om hva som egentlig har skjedd. Jeg mener det kan være viktig å bidra med en mindre vellykket gjenfortelling for å åpne opp rommet rundt en internasjonal performancefestival. ”I guess you had to be there” kan også brukes for å vise usynlige sammenhenger mellom mennesker. Når to mennesker har opplevd det samme er en slik setning overflødig, de har begge vært tilstede. Og selv om opplevelsene er to helt forskjellige så er disse to menneskene deltakere i situasjonen; uten den ene ville den andre ha oppfattet situasjonen annerledes.

Ved å oppholde seg på et sted, å agere i et landskap og ved å delta som publikum på en performancefestival på et sted som Lygra skjer noe som kan beskrives med Fernando Ortizs begrep ’transculturation’. Transculturation ble lansert som et begrep allerede i 1947, og er noe som i økende grad kan beskrive vår egen samtid, men også kunsten. Det er en optimistisk beskrivelse av resultatet av globale fenomener. Kulturer som er i kontakt med hverandre vil på en eller annen måte alltid være i konflikt med hverandre på grunn av deres ulikheter. Allikevel er det uungåelig at kulturer kommer nærmere og nærmere hverandre som et resultat av økt kommunikasjon og transport, og dette skaper nye former for kontaktflater. Disse kontaktflatene kan altså skape konflikt, men Ortiz mente at mennesket alltid vil bidra til en løsning på slike konflikter på sikt. I kunsten vil jeg si at disse kontaktflatene bare kan ansees som positive. De resulterer sjelden i krig eller annen fysisk konflikt, som kan være tilfellet ellers i samfunnet. Konflikten i kunsten kan i verste fall bety at representanter for ett syn ignorerer andres syn, i beste fall, noe som oftest er tilfellet, skaper konflikten nye former for kunst, et nytt publikum, nye former for diskusjoner og enda en utvidelse av kunstfeltet.

På denne måten har en performancefestival som ”Mellom himmel og hav”, som også er et resultat av økt kommunikasjon og transport, flere funksjoner. Det skapes kontaktflater mellom kunstner og landskap, samtid og historie, sentrum og periferi, og sist men ikke minst mellom verk og publikum. I disse kontaktflatene vil det da også ligge en del konflikter. Noen er løst tidligere andre steder, mens noen ble for meg løst på Lygra.

Ved å oppholde seg i et landskap vil landskapet fortone seg annerledes for den neste som ankommer det samme landskapet. Mennesker setter spor etter seg. Så spørsmålet som oppstår er hvilken grunn kunstnerne i denne festivalen tråkket på. Lygra er en av de få gjenværende lyngheiene i Europa. Et kulturlandskap som har strekt seg langs hele den europeiske vestkysten så langt ned som Portugal, men som nå er tilgrodd av skog de fleste steder. Dette er altså en av de siste lyngheiene i Europa, og bruken av landskapet i dag har som funksjon å bevare dette kulturlandskapet ikke, som før, å brødfø de som bor der. Måten kunstnerne har nærmet seg dette historiske faktum er nesten ikke tilstede i verkene mener jeg, men så er man heller ikke programforpliktet som kunstner til å ta opp i seg et steds helhetlige historie for å arbeide i det. Den som kommer nærmest i mine øyne er Karen Kipphoffs performance. Halvveis gjennom den første vandringen langs Lygras stier blir vi overrumplet av kunstneren som har tatt på seg en rolle som urban kvinne avkledd sine vante omgivelser. Hun bærer på en sort skulderveske og paraply, og er kledd i en sort trechcoat-lignende jakke. Kvinnen slår løs med paraplyen på et mangefarget langhåret teppe, som ligger i et bregnekratt, mens hun mellom slagene sier ting som ”There you are!” og ”I told you not to come here!”. For meg reflektere denne aksjonen min egen motvilje mot å bevege meg ut i naturen, men som på underlig vis er lokket hit av min egen kunstinteresse. Og siden verket ikke har fått noen tittel i programmet så tar jeg meg den frihet til å tolke denne opplevelsen i forhold til meg selv. Som Tore Næss skrev i en kunstritikk i Klassekampen i slutten av september i år; ”Denne tolkningen er søkt, men søkte tolkninger er også en viktig del av kritikkpraksisen. Tolkninger som er søkte gir kritikeren rom for autonomi, og muliggjør den overskridelse som gjør kritikken til et kunstnerisk arbeid i seg selv. Takk for det.” Når man allikevel er lurt ut i det fri så er den kroppslige opplevelsen også blitt en del av festivalen, så når Kurt Johannessen i hans ”Blu 8” trer sakte ut i vannet barbeint ikledd dress så kjente jeg frysningene rase langs ryggen. Det må ha vært kaldt selv om plassen det skjedde på kalles Badeplassen og kalenderen sier august. Etter å ha gått ut i vannet så langt at vannet sto til over knærne snudde han seg sakte mot publikum som fornøyd sto igjen på land. Sakte begynner han å vaske ansiktet i vannet med hendene, og etter hvert farger vannet av. Eller er det himmelen som speiler seg også i hans ansikt slik som i vannoverflaten? Det er ikke godt å si, men magisk er det.

Festivalen varte i én dag, den 27. august 2005, som var en regntung og kald, for årstiden å regne, dag. Opplevelsen ble heldigvis ikke avbrutt av regn, det konsentrerte seg i den lange lunsjtimen da det sto i bakken. Før lunsj var det lagt opp til vandring langs en sti på to og en halv kilometer. Denne vandringen ble begynt av en leken performance som ble kalt ”Froggy Goes to Heaven” av performancegruppen Fire Birds. De har tidligere arbeidet mest i urbane rom, men tok utfordringen med å lage et verk til Lygra bokstavelig talt på strak arm. Vi ble møtt av to mennesker som ved å henge i de bladløse trærne understrekte vinden som farer over Lygra. Publikum ble så ledet nedover stien av en hoppende og syngende performancegruppe, og ble avsluttet av at publikum på rekke og rad defilerte gjennom en menneskeskapt port. Det er tydelig at denne gruppen nok hører hjemme i byrommet først og fremst, men som en myk inngang til festivalen fungerte verket godt. Den senket barrieren publikum kan ha hatt til et i utgangspunktet komplisert kunstnerisk uttrykk ved at man flere ganger ble lurt til å le og smile litt.

Fire Birds-porten åpnet både festivalen og neste verk, som var det tidligere nevnte ”Blu 8”. Nærmest planlagt for å la publikum få varmen tilbake i kroppen måtte vi gå langt til Ytre Lygra for på en topp å treffe en delvis inkluderende performance. Robert Alda viste utvalgte publikummere innholdet i en hvit kasse laget av legoklosser. Etter å ha blitt vist landskapet og havet rundt høydedraget vi sto på fikk publikummeren se det hemmelige innholdet. Jeg fikk ikke selv se, så for meg er det like skjult som for deg som leser denne teksten. Noe jeg derimot fikk gleden av å se var Boris Nieslonys uannonserte performance inne i et uthus på vei fra det ene til det andre, som et lite mal apropos til de villsauene og kuene vi trasket mellom på vår vandring. Langt der inne hørte vi brekingen til en sau, og siden min omgang med slikt landskap er ganske begrenset tenkte jeg at dette var da helt naturlig. En av mine vandrervenner derimot mente at denne sauen var stengt inne mot sin vilje og åpnet døren. Stor var vår overraskelse da det var en kunstner som sto for det naturtro ropet, bøyd over et tent stearinlys. Som en avslutning til denne første sløyfen gikk vi nesten helt tilbake til vårt utgangspunkt på Lyngheisenteret for å få med oss finske Irma Optimists performance. Igjen ble i hvert fall mitt smil lokket fram. Midt i denne performancen fikk vi en høylytt oppramsing av elektriske apparater og innretninger, og det hele ble avsluttet av en repeterende vandring frem og tilbake over en kort strekning mens hun bar på et flagg med et uendelighetstegn, ?, på til tonene av en marsj vi alle har hørt før. Flagget ble plantet resolutt i marken ved marsjens slutt, men spør meg ikke om hvilken marsj det var. ”I guess you had to be there”.

Som en del av festivalen var det lagt inn en lengre lunsjpause med servering av lokal villsausuppe. Dette skapte en kontaktflate mellom publikummere veldig lik den man opplever på reise, å være i et rom fullt av fremmede man må forholde seg til. Også kunstnerne som deltok på festivalen er kjent med denne sosiale formen, og det er på bakrunn av slike situasjoner de er invitert inn av arrangørene. Kunstnere, og kanskje spesielt performancekunstnere, forholder seg alltid til nye steder og blir reisende i sitt yrke. ”Mellom himmel og hav” speiler en slik virkelighet da kunstnerne som er invitert, er det på bakgrunn av tidligere samarbeid med de lokale kunstnerne som arrangerte festivalen og som også deltok med egne verk.

Nærmest som en speiling av denne kunstverdenen og vår lunsjopplevelse, der det var kamp om å få servert suppe i tide, fikk vi etter lunsj oppleve verket ”Kollega - konkurent” av Ingunn Wright og Rita Marhaug. På samme måte som vi vet det var kaldt i vannet for Johannessen, må dette ha gjort litt vondt. Fra bak et høydedrag rett på utsiden av Lyngheiseteret hører vi kunsnterne rope på hverandre. Etterhvert kommer de til syne på åskammen. Det er med tydelig glede de omfavner hverandre, og omfavnelsen går over i å bli en pinlig lang klem som igjen utvikler seg til en brytekamp. Brytekampen blir heftigere og heftigere og kunstnerne faller overende, og i en brytende, rullende, slåssende bevegelse kommer de mot oss ned bakken. De ender i en vanndam, men lar seg ikke avspore og fortsetter. Når de løser seg opp begir de seg opp bakken igjen. Igjen hører vi deres lengtende rop på hverandre bak åskammen, som blir avbrutt av noe vi bare kan anta å være enda en kamp.

Slik som Wright og Marhaug lar oss tro at de gjentar sin aksjon, gjentar publikum sin tur innover Lygra på nytt. Tilbake på Badeplassen møter vi den polske Artur Tajber som uten språk framfører sin performance. Det elementet som står sterkest i mitt minne er hans avslutning som går under jorden, bokstavelig talt. Siden vi fysisk beveger oss fra verk til verk vil man automatisk sammenligne det sist sette med det neste. Etter Tajber er det fint lite å se. Derimot er opplevelsen av neste verk monumental i sin enkehet. Når vi beveger oss gjennom lyngheiene hører vi noen som roper, som resiterer en tekst man tror man drar kjensel på, men den er ugjennomtrengelig framført på tysk. Hoder snur seg i alle retninger for å finne ut hvor lyden kommer fra og vi ender alle opp med å stå og se på et stort teppe av lysegrønne bregner som brer seg ut framfor oss. Der bregnene slutter tar den bakerforliggende barskogen over det visuelle inntrykket og helt øverst i mitt bilde ser jeg en truende mørkegrå himmel. Det er noe religiøst over opplevelsen, samtidig som jeg føler at noen peker på meg. Det er som om det er den store tunge fingeren som dukker opp i introen til hver episode av Monty Python’s Flying Circus som peker på oss alle sammen. Fra å se på dette grønngrå skuet beveget vi oss bak bregneteppet og inn i barskogen. Der møtte en introvert Sandra Johnston oss. Hun brettet en rød, tynn regnjakke over hodet, og med armene gjennom emene beget hun seg raskt framover mens jakken laget en skarp blafrende lyd i det hun beveget armene raskt fra hverandre. Jeg trakk meg bakover, bare avbrutt av spisse grener som gjorde det vanskelig å bevege seg. Disse grenene påvirket også Johnston som gikk sakte med lukkede øyne mellom trærne, hang seg fast og viklet seg løs flere ganger, og avsluttet sin performance sammrullet rundt foten av et tre. Fra denne veldig kroppslige opplevelsen fikk vi en helt annen opplevelse på en steinalderboplass på Ytre Lygra av Brian Catling. Vi ble presentert for en rollefigur som for meg bare kan beskrives som en misslykket magiker. Magikeren prøvde å overtale oss i sine bevegelser om at hans trekkoppfugl var ekte, og at den aldeles ikke var en defekt konstruksjon i tre. Den høye trollmannen beveget seg bak en strek markert i bakken lenge, men plutselig krysset han den og nærmest kom ut av fiksjonen og inn i vår virkelighet for å enda en gang insistere på at hans rekvisitter var ekte. Det ble et så klart skille at de to små guttene som satt nærme dette skillet reiste seg raskt og rygget tilbake og ut i lanskapet. Magien ble dermed brutt, men helt til slutt i denne vandringen gjennom både kulturlandskap og kunstneriske uttrykk fikk vi restituert magien i festivalens siste verk av den finske Roi Vaara. Midt blant beitende kuer og enda mer lynghei fikk vi se en skapning på en høyde ved stien vi ferdes på. Sakte gikk det opp for meg at det jeg så var en mann innpakket i sorte ballonger, og at disse var ballonger på flukt. En etter en ble de skåret løs fra mannens plagg og fløy sakte ut over havet, og befant seg midt i festivalens tittel; mellom himmel og hav. Som en avsluttning på en dags performancefestival var dette en verdig slutt. Uten friksjon, og med en selvfølgelighet, svevede de av gårde slik publikum selv var i ferd med å gjøre. Hvert til sitt.

Et annet bilde denne siste perfomancen kan framprovosere er hvordan kunsten hele tiden svever. Jeg næmer meg ”Mellom himmel og hav” fra et slags kunstsentrum, Bergen sentrum, og ut til Lygra. Plutselig er det som om verden er kommet hit, og ikke til en institusjon i sentrum. Her finner vi internasjonalt anerkjente kunstnere samlet sammen fra et nettverksom som generøst blir delt med publikum, og beviser at kunstens sentrum kan være hvor som helst. For selv om kunstens verden hele tiden sirkler rundt et skiftende antall og geografisk plasserte urbane strøk, ser vi med denne festivalen at dette sentrum like gjerne kan være på landet et sted, om enn for en kort stund. Denne festivalen, og mange andre lignende tiltak, blir i mine øyne presenter som en løsning på en av kunstens evig tilbakevendende konflikter, konflikten mellom sentrum og periferi. I guess you should have been there, right?