Definisjoner, kritikk og debatt

Kroppens språk

Performancekunst er et variert felt med mange ulike strategier. For å starte et sted, kan vi ta et et kjapt blikk på noen definisjoner.

Fra et billedkunstståsted defineres performance som regel som noe billedkunstnere gjør live, tidslinjen dras gjerne tilbake til Jackson Pollocks action painting og Yves Klein's malerier med levende modeller som "pensler". Fra et teaterståsted er performancekunst definert som utgående fra eksperimenter med teaterets form, visuelt teater eller ekperimentelt teater og dans, med Wooster Group og Trisha Brown som tilfeldige eksempler på punkter hvor feltene glir over i hverandre. Til sist kan man se performance som en tradisjon som går tilbake til ritualer, shamaner, transformasjon og behovet for ritualiserte opplevelser som har eksistert til alle tider.

 

Alle disse kategoriene kan være hjelpsomme til en viss grad, men ingen av dem dekker feltet eksakt. Det er glidende overganger overalt, og performancekunstnere benytter seg av metoder, materiale og teknikker fra alle felt som kan komme til nytte i en enkelt praksis eller et enkelt arbeid. På engelsk benytter man seg ofte av begrepet "live art", som på mange måter er et videre begrep enn performance (art), fordi det ikke nødvendigvis omfatter en "performer", men gjerne en igangsatt handling som inbefatter andre kunstneriske medier, en kunstnerisk hendelse som utfolder seg i realtid. I Europa tilbys ingen definert performanceutdannelse, noe som også gjør grensene for feltet uklare.

 

Det så alle kan enes om, er at performancekunst ikke har en klar ensartet definisjon. Til frustrasjon, og til glede. Det gir en enorm frihet, men skaper også en del problemer. Det jeg har lyst å si noe om her, omfatter et åpenbart problem som også henger sammen med performancekunstens unge historie: behovet for teoretisering og kritikk. Tradisjonelt sett har man gjerne forsøkt å benytte seg av teaterteoretiske modeller, men ofte viser disse seg lite hensiktsmessige, når arbeidene til tider krysser alle grenser for form og innhold. En kunstteoretisk lesning kommer likeså til kort, når premissene for tradisjonell analyse ikke oppfylles. Når dertil få kritikere, fra begge arenaer, føler seg kompetente til å uttale seg - vi mangler en definisjon og vi mangler en tradisjon for analyse og kritikk - oppstår det et vakuum. Og det har følger for oss performancekunstnere. Hva gjør vi da?

 

Performancekunsten er levende og aktiv akkurat nå. Kunst- og eksperimentelt teater- studenter over hele verden benytter seg av performative strategier i sin praksis, og på den andre enden av skalaen kuraterte Rose Lee Goldberg, kanskje den største autoriteten på kritisk og historisk analyse av performancekunst, biennalen Performa 05 på Guggenheim museet i New York i 2005, en festival som vil bli arrangert igjen i November 2007. I 2005 nytolket Marina Abramovic syv klassiske performancearbeider fra 60- og 70 - tallet, "Seven Easy Pieces", et evenement som satte fokus på performancekunsten historie, samtidige relevans, spørsmål rundt dokumentasjon og performance som politisk prosjekt, kontekst, og mye mer som jeg ikke skal gå nærmere inn på her.

 

Men jeg har lyst å si noe om sosial og politisk kontekst. I det som som regel regnes for performancekunstens begynnelse, da begrepet performance først kom i bruk, og til debatt, dens gullalder, på 60 - og 70 - tallet, var live arbeider del av en strategi som hadde en spesifikk funksjon i relasjon til politiske, institusjonelle og økonomiske betingelser. I en svært politisert tid, med omveltninger på alle samfunnsarenaer, dreide spørsmålsstillingene innen kunstverden seg om et behov for et brudd med den gjeldende genre: minimalismen. Dessuten var man opptatt av å ta et oppgjør med økonomiske markedsstrategier innen kunstinstitusjonen, med kjøp og salg av kunst"objekter", som man mente undergravde kunstneriske kvalitetskriterier og reduserte kunsten til "varer" i et økonomisk system man ønsket å ta avstand fra. I denne sammenhengen viste performance seg å være en hensiktsmessig form: live arbeider kan ikke kjøpes og selges. De eksisterer kun i øyeblikket. Dessuten gir mediumet muligheter for umiddelbare kunstneriske reaksjoner på sosiale og politiske forhold. Denne sammenhengen formet også performative strategier som handlet om utforskning av grenser, som grenser for kroppslig utholdenhet, smerte og forholdet mellom publikum og verk. Å sjokkere ble brukt som et middel til å riste publikum ut av en selvtilfreds borgerlig tilstand.

 

Spørsmålet blir: Hva er performancekunstens potensiale utenfor denne spesifikke historiske konteksten? Hva kan performancekunst tilby nå? Ser vi på kontekstens betydning for billedkunsttradisjonens "kanon" av arbeider på 60 - og 70- tallet, hva betyr dagens forhold for de arbeidene som oppstår nå? Performance er ikke lenger et opprør i seg selv, snarere er det blitt et laboratorium hvor alt er lov, en yngleplass for eksperimenter hvor det ikke alltid er like mye som blir sagt, eller som ønskes å sies. Verre enda, performance fungerer ofte som underholdningsbidrag på utstillingsåpninger. Hva kan vi, som praktiserende, gjøre for å endre på dette?

 

Grunnen til at jeg mener dette er tidspunktet for å stille seg disse spørsmålene, er at det til tross for stor aktivitet, står temmelig dårlig til med internasjonal performancekunst for øyeblikket. Det er rett og slett fullt kaos. Festivaler og arenaer for performancekunst ser ut til å slite med kvalitetskriterier, arbeider med svært ulik fokus, nivå og agenda vises side ved side, og holdninger til performancescenen som en "fri for alle" arena for ekperimentering og utprøving fungerer som en utvanning av et felt som tross alt inkluderer en god del sterke arbeider, som jeg er sikker på vi alle ønsker å se presentert på en måte vi kan være stolte av.

 

Performancekunst har en tradisjon for opprør, å representere det som ikke fullt ut er akseptert, for å vegre seg kategorisering. Dette er med på å definere feltet, og gi det en unik plass i den kulturelle virkeligheten. Men dette betyr ikke at vi til enhver tid må applaudere alt som blir presentert under denne terminologien. Selv om det er få av oss, betyr ikke det at vi alltid og i alle sammenhenger er nødt til å inkludere absolutt alle som ønsker å kalle seg performancekunstnere. Andre kunstneriske genre opererer med ulike former for kriterier, metoder for subkategorisering og utvelgelse i forskjellige sammenhenger, som performancefeltet innimellom ikke hadde hatt vondt av å vurdere nærmere. Ulike performancekunstnere forholder seg til ulike tradisjoner og motiver for sin investering i feltet, og om disse, på en mer generell basis, tas med i vurderingen av arbeidets plass i ulike sammenhenger og dets kritiske analyse, tror jeg vi kan begynne å bevege oss mot et klima hvor både respekt og selvrespekt kan oppnå bedre vekstvilkår. Ikke mindre viktig, om performancefeltet lider under definisjonsproblemer og lite utviklet teoretisk analyse, betyr ikke dette at vi ikke kan definere noen allmenngyldige premisser for kvalitet, som kan gi oss et grunnlag for ærlig, informert, investert og seriøs kritikk. For å gå i dybden må ulike modeller og metoder for analyse benyttes, men til syvende og sist blir spørsmålet om kunstneren behersker de premissene man selv har satt for sitt arbeid. Blir vi overbevist? Er kunstneren(e) tilstrekkelig investert i sitt eget prosjekt? Kan vi følge en "indre logikk" mellom elementene som er presentert for oss? Har arbeidet relevans i relasjon til sammenhengen det er presentert, og/ eller den større kunstfaglige sammenhengen det forholder seg til? Har kunstneren(e) grep om de formale metodene han eller hun eller de benytter seg av? Påvirker det oss i noen forstand, det vi ser?

 

Hva slags kriterier følger egentlig performancefestivaler, når de velger ut arbeider for visning? Jeg må si jeg er ganske forvirret, det virker ofte temmelig tilfeldig. Festivalene er en glimrende anledning for aktører i feltet å møtes, se hverandres arbeider, diskutere og gi tilbakemeldinger. Men jeg må jeg si det er sjelden jeg møter publikummere på slike festivaler som ikke selv er involvert i performancefeltet på et eller annet vis. Igjen tror jeg grunnen til dette er en mangel på bevissthet, motivasjon, tradisjon, investering og/eller mot fra utøvere og arrangører, som gjør at det som publikummer ofte kan være en stor utfordring å delta på en slik festival. En liten introdusjon til sammenhengene de ulike arbeidene går inn i, en innimellom litt mer rigid utvelgelsesprosess, noe mer distanse og et litt mindre tannøst forhold til kritikk, kunne kanskje gjøre disse til mer interessante arrangementer også for dem som ikke allerede har performancegenren som sin spesialitet. For dem som har, ender det ofte likevel med klapping på skulderen og lite konstruktive debatter, som for eksempel hva man skal gjøre med rettighetene til dokumentasjon av arbeider når det dukker opp masse ungdommer med kameramobiler som knipser bilder og sender til vennene sine? Men kom igjen, er ikke det strålende? Snakker om kontekst, vi lever i MySpace og YouTube generasjonens tidsalder.

Et annet tema som gjerne dukker opp blant utøvere når de samles, og som igjen har sammenheng med premisser for kritikk, kvalitetskriterier og behovet for definering, er konflikter knyttet til bakgrunn og utdannelse mellom utøvere med bakgrunn fra henholdsvis teaterverden og billedkunstverden. Etter min mening er det ikke her problemet ligger. Når man arbeider innenfor et så lite felt som performance er, har man ikke råd til å kaste bort verdifull energi på lite hensiktsmessige forvarsposisjoner. I stedet bør man løfte blikket og se hvilke muligheter som kan åpne seg ved forente krefter. La oss inrømme det, billedkunstnere har sjelden mye scenetrening å skryte av, og de av oss som velger å arbeide med performance som et direkte møte med våre publikummere, har ofte mye å lære om å mestre, eller i det hele tatt være bevisst på, hvilke mekanismer som settes i sving i en slik situasjon. På den annen side gir teaterutdannelser ikke alltid like god innsikt i de performative ekperimenter som har blitt gjort innen billedkunsttradisjonen, og utøvere med denne bakgrunnen kunne noen ganger tjene på en bevisstgjøring i forhold til hvilke tankebaner som har blitt fulgt i utviklingen av disse. For all del, dette er hete tema, og om jeg nå i min ignorans har tråkket på noen tær, er det slett ikke meningen. Dette er ment som et meglerinnslag, for å få oss alle til å senke hodene litt og innrømme våre svakheter, så vi kanskje kan komme et skritt videre.

 

Nå kan det kanskje være være nyttig å ta fram lupen og se litt på hva som er grunnelementene i en performativ praksis: kroppen som materiale/medium/utgangspunkt for kunstnerisk kommunikasjon, tid, sted, møtet mellom publikum og kunstner, her og nå. Kanskje krever performance mer av en kunstner, i øyeblikket hvor publikum møter verk, enn noen annen kunstform. Muligheten for utvelgelse, redigering, vurdering av publikumseffekt før arbeidet er blitt presentert, eksisterer i enda mindre grad enn i noen annen kunstnerisk sammenheng. Man har kun en sjanse til å overbevise (vel, per visning, om arbeidet vises flere ganger). Om arbeidet er ferdig utarbeidet på forhånd, er kravet til tilstedeværelse og overbevisning i øyeblikket enormt.

Vi skylder vårt publikum, de som kom før oss, oss selv og hverandre, å ta disse aspektene ved vårt eget medium på alvor. Hvordan vi enn velger å forholde oss til grunnelementene i performance og benytte oss av dem, må vi sørge for å dyrke vår form til perfeksjon. Og da mener jeg, å lære oss å mestre vårt eget håndverk. Lære oss å fange det øyeblikket vi har til rådighet sammen med vårt publikum, uansett hvilke virkemidler vi velger å bruke. Bare da kan vi virkelig overbevise, bare da gir vi performancekunsten den respekt den fortjener. For i vår tids kontekst, når performance til syvende og sist ikke er mer enn ett kunstnerisk medie blant andre kunstneriske medier, holder det ikke lenger "bare" å gjøre noe live. Nå mener jeg ikke å si at performance ikke skal være et medie hvor eksperimentering og utprøving ikke er lov, det er essensielt for utviklingen av nye arbeider, nye innfallsvinkler, og for feltet som helhet. Det jeg mener å si, er at vi må ta vårt håndverk på alvor, og tørre å kritisere, å vurdere, å lære oss å utvikle et hensiktsmessig språk for kritikk, å sette noen kriterier for kvalitet overfor et performativt arbeid, på arbeidets egne premisser.

 

For ikke å glemme å skryte litt, festivaler og arenaer for performancekunst i Norge ser ut til generelt å gjøre en imponerende god jobb, om man alltid kan bli bedre... Mitt innspill her forholder seg til et internasjonalt bilde, ettersom performancekunst er et lite felt innenfor en liten kunstverden, Norge er et lite land, så vil vi overleve som performancekunstnere, holder det dessverre ikke å stange hodet mot landegrensene. Og jeg mener disse temaene er nyttige å tenke gjennom for alle som forholder seg til performancekunst, uansett på hvilket vis, og i hvilket land. Vi forholder oss alle til den samme historien og de samme institusjonene.

 

Skryt til side, vi må ikke glemme at vi har en jobb å gjøre. Vi skal være stolte over å være performancekunstnere, og for å kunne være det, må vi vite at det vi gjør blir tatt på alvor. Og, for at andre skal ta oss på alvor, må vi først gjøre det selv. Så kom igjen, åpne munnen og våg å sette ord på det du gjør, det du ser, kritiser, flattér, kommenter, la oss få igang en konstruktiv debatt. Hvorfor mener vi det er viktig og riktig å gjøre det vi gjør, hva slags rolle kan performance spille i dag, hva gjør at et performancearbeid fungerer, hva har vi å lære, hva slags type kritisk tilbakemelding trenger vi og ønsker vi for å komme oss videre, i hvilke sammenhenger ønsker vi å vise oss fram eller se andre - det er din tur til å ta ordet nå.

 

 

Agnes Nedregård, juli 2007