Kullfløyel

Tori Wraanes og hennes performance ”Kullfløyel” var del av Galleri Brandstrups avgangsutstilling ”Take Off” i Oslo 16. juni 2007.

Performancen ”Kullfløyel” er en visuell komposisjon bestående av stemme og trekkspill. Den fysiske rammen rundt performancen er helt enkelt et av utstillingslokalene i Galleri Brandstrup. Lyset er slukket og dørene lukket. Rommet er fullt av mennesker som Wrånes inviterer til å nærme seg hjørnet der hun står. Vi ser henne og trekkspillet ved hjelp av lyset fra en liten håndholdt lyskaster. Gallerifølelsen blir borte i mørket. Noen får muligens inntrykk av å være tilstede inne i en hule. Publikum inviteres til å komme nærmere på en naturlig og tillitvekkende måte; det virker som om hun har lyst til å fortelle oss en historie. Hun begynner å spille samtidig som hun bruker stemmen sin på en magisk måte som sender nervestråler ut i rommet.

Refrenget er uten tekst, kun vokallyd.
Første vers går slik:

I’ve found a man in the bathroom
every girl’s dream,
but nothing happened
nothing at all
I just washed his heart,
his back
and his brain

I found my mother outside my door
but nothing happened
nothing at all ...............................


Wrånes synger/forteller oss nesten samme historie en tre, fire ganger, med små variasjoner. Hennes tilstedeværelse er av rørende og inderlig karakter samtidig som den er ekstremt intens. Som den franske filosofen og kritikeren Roland Bartes sa det: ”Stemmen er fantasien om den hele kroppen. Den beveger seg også organisk i rommet, mens det visuelle har klare linjer”.
Wrånes er urmennesket og det moderne mennesket i ett som repeterer møter med mennesker; nære og ikke nære relasjoner. Møter som, i siviliserte samfunn, ofte karakteriseres av rituelle mønstre.
Fortellingene er ikke selvutleverende, men balanserer mellom det ironiske, det alvorlige og det håpefulle. Den treffer tydelig publikum på et rent emosjonelt nivå. Flere av tilhørerne i rommet virker beveget, og noen gråter. Performancen er slutt og lyset kommer brått på. Det hele har vart i ca. tre minutter – det føles som om vi har vært der inne i en evighet.

Ritualer
Ritualer er det som kjennetegner det sosiale livet til ethvert samfunn. Ritualer er viktig i forhold til de fleste sosiale relasjoner og samfunnsmessige ordener.
Flere av Avant-Garde performance kunstnerne benyttet seg av ritualer og bruk av repetisjon for å oppnå en bestemt reaksjon hos publikum. Avant-Garde performancer i det 20. århundre responderte på politiske beslutninger som både i Europa og USA gikk hardt ut over det sosiale og kulturelle liv. Det ble stilt spørsmålstegn til forbindelsen mellom markedskrefter og kunst. Kunst som vare ble problematisert. Flere kunstnere ønsket også å redusere fremmedfølelsen mellom tilskuer og utøver. Performancekunst ble sett på som en måte en kunstner kunne redusere denne fremmedfølelsen på slik at begge parter – kunstner og tilskuer – ville kunne erfare arbeidet simultant. Mye av det etablerte ved samfunn og kulturliv ble satt på dagsordenen og snudd opp ned på. Mange kunstnere re evaluerte sine intensjoner for å skape kunst i denne perioden.

Emokonseptualisme
Det finnes i dag en tydelig dreining mot bekjennelsen på den alternative kunstscenen, en slags ”emo-fetisj” hvor inderligheten står i sentrum. Wrånes arbeider beveger seg innenfor begrepet Emokonseptualisme, som undersøker bekjennelsens status i en kommersialisert medieverden. I Morgenbladet den 13. juli 2007 skriver Kjetil Røed: ”I en tid da lidelse og private bekjennelser er blitt en vare i underholdningsindustrien – for eksempel i gothkulturen eller BigBrother – arbeider emokonseptualismen med å analysere følelsesmessige grunnsituasjoner. Analysen består i å redusere følelsen til en frittstående enhet, uten tilstrekkelig forklarende miljø. Man setter forløpet rundt i parentes, så å si. Følelsene presenteres isolert, slik at betrakteren selv må konstruere en sammenheng. At man finner en tilfredsstillende kontekst er imidlertid lite sannsynlig, ettersom disse verkenes prosjekt er å holde registret åpent, la ting stå uforklart, produsere (mer) usikkerhet og avkreve stadig nye svar.
På den måten danner man en konseptuell ramme for å analysere de emosjonelle situasjonene, med utgangspunkt i egen erfaring. Dette kan betraktes som en utvidelse av den relasjonelle estetikken, men også som en mer humanistisk utgave av kjølig installasjonskunst.”

Relasjoner og gjenkjennelse
For Wrånes som performer er det mye ritualer forbundet med enhver forberedelse til hennes performancer; i oppbyggingen av kroppen, både fysisk og psykisk. Hverdagslige og kanskje ikke så hverdagslige ritualer. Disse ritualene er helt avgjørende for hvordan performancen blir utført. Det kunne vært interessant å se deler av disse øvelse eller ritualene dokumentert.
Forberedelsene påvirker hennes tilstedeværelse som igjen påvirker publikums tilstedeværelse. Hennes kropp og sinn trener seg rituelt på å kommunisere en følelsesladet stemning. I dette felles fokuset repeterer hun møter med mennesker ved hjelp av stemmen.
Performancen er underholdende og rørende. Stemningen og de korte fortellingene gir tilhøreren hint om noe som kan ha skjedd, resten må man skape videre i sitt eget hode. Det felles fokuset finnes i gjenkjennelse av situasjon og stemning. Gjenkjennelsen ligger både i relasjonene hun så ærlig beskriver og tilhørers assosiering til eget liv. Selv om ikke tilhørerne har hatt samme liv skapes det allikevel en følelse av noe kollektivt, noe vi alle har opplevd. Det er noe kraftfullt over dette.
I en tid der private bekjennelser og utlevering av eget og andres liv er blitt vare i media gjør Wrånes noe underlig. Med sin inderlige tilstedeværelse overfører hun fokus fra seg selv til tilhører. Hun setter oss tilbake til våre liv, vår egen virkelighet. Tilhører får en følelse av at ”jeget” eksisterer. Det handler om det menneskelige og private hos hver enkel av de tilstedeværende.

Referanser:

Rothenbuhler, Eric W.: “Ritual communication: From everyday conversation to mediated ceremony”. SAGE publications, Inc. 1998.
Sell, Mike: “Avant Garde performance and the Limits of Cricism”. The University of Michigan Press, 2005.
Kaprow, Alan: “Art Which Can’t Be Art”. Artikkel publisert i 1986.
Røed, Ketil: “Følelser under lupen”. Artikkel publisert i Morgenbladet den 13.juli 2007.