UTDANNELSE I NORGE OG EUROPA

Tatt i betraktning av de typer utførelser og handlinger som performance har beskjeftiget seg med, har denne retningen helt fra startfasen av stilt spørsmål om hva som kan være en slags bakenforliggende tanke eller ide, - enten i form av en teksts relasjon til teateret, det tinglige eller objektet innenfor visuell- og billedkunst, lydbildets rolle i forhold til musikk, rommets innvirkning på arkitektur, eller det kroppslige i forhold til dans. I slikt fremstilling står kunstneren selv i et midtpunkt, der kunstnerens legeme og det kroppslige blir til et redskap for ytterligere kunstnerisk undersøkelse. På denne måten skapes det nye og annerledes former for assosiasjoner og forbindelser til det kunstrelaterte. Denne praksisen kom til å bryte med et allerede innarbeidet kulturelt og kunstnerisk virke, og var med å sette i gang nye debatter som dreiet seg om det kroppslige. Dermed ble andre felt også berørt, som for eksempel queer-scenen, feminisme, etnisitet og det globale/lokale, for å nevne noe. Selv om performance art har sitt opphav fra billedkunst, har den forskjøvet seg over til øvrige forestillingsdisipliner, så som teateret, musikk og dans. Dessuten er performance blitt knyttet seg opp mot fjernsyn/media og som rituelt-religiøst orienterte praksiser. I løpet av de siste tjue år har performance som forestillingsform utviklet seg til et tverrkunstnerisk og interdisiplinært medium.

Hvis vi ser på utdannelsestilbudet I Norge, så er kunsthøgskolene og kunsthåndtverk-avdelingene de mest relevante institusjonene for denne kunstformen, siden den tverrfaglige praksisen på disse stedene allerede er godt innarbeidet. Men, på samme vis som de internasjonale tendensene, ble performance art i første omgang etablert utenfor kunstinstitusjonene, og fikk egentlig aldri noe ordentlig innpass innenfor institusjonene. Fra 1970-årene og utover kom de frie gruppeteater-miljøene, og folk med utspring fra teaterfakultetene til å bli de første som beskjeftiget seg med performancevirksomhet. Baktruppen, Verdensteateret og Kate Pendry var på denne måten med å oppdage, og utøve performance som forestillingsform.

Det arbeidet som ovennevnte er representanter for, står i nær forbindelse til det visuelle og tekstbaserte teateret fremfor den mere kroppslige orienteringen anført av kunstnere som Kurt Johannessen, Rita Marhaug, GM Salong og Eivind Orlando. Hvis vi følger disse kunstnernes måte å tenke på, ser vi at oppmerksomheten blir fokusert på forhold som berører et fysisk aspekt, tid, og det stedsspesifikke som utgangspunkter for deres arbeider. Til tross for at de er skolert som bildende kunstutøvere, har likevel ingen av dem noen formell utdannelse innenfor performancefeltet.

Foreløpig har ikke performance har fått tilstrekkelig fotfeste innenfor kunstakademienes virksomhet. En vanlig begrunnelse og holdning er rettet mot at performance står i altfor stor avstand til disipliner slik som malerkunst, tegning, installasjonskunst, video osv. Samtidig står performance altfor nært tilknyttet teatervitenskapen, dans og utdannelse innen det dramaturgiske feltet. En slik motvillig holdning til å introdusere et formelt utdannelsesprogram for performance, kan dessuten bli forklart ut i fra oppfatninger om hva som er sett på som utdaterte retninger, så som feministisk kunst, fluxux/happenings og liknende bevegelser.

PERFORMANCE OG PERFORMATIVITET

Kunsthøyskolene er preget av en motvillig holdning til å anerkjenne performancekunst som eget fagfelt. Fra dette hold har det heller ikke foreligget noen erkjennelse av at det har skjedd noen grunnleggende endringer i dagens bestanddeler innenfor kunst- og kulturskapning, foruten de refleksjonene som er utledet over disse endringene. Performativitet er blitt til et nøkkelord innenfor samtidens kulturelle og estetiske praksis, og foregår i utstrakt omfang med artister som Guillermo Gómez-Peña, Cindy Sherman, Rirkrit Tiravanija, Forced Entertainment, Elmgreen/Dragseth, - for å nevne noen. Ideer om performativitet, - med alt som dette innebærer, har til stadighet vært gjenstand for diskusjon i teoretiske tekster , og kan forhåpentligvis bidra til å fremskynde en mere positiv holdning innenfor kunsthøyskolene og akademiene. En innføring i praktiske og teoretiske kurs kan fremme kunnskap om performativitet i form av dens tilstedeværelse gjennom kunst, media, fjernsyn, og i den aktuelle kulturelle samfunnssfæren i sin helhet.
For kunststudentens anliggende, kan det å trene på performative handlinger være til hjelp for ytterligere tilegnelse og forståelse av kunstverket. På denne måten blir det mulig å danne sin egen plattform, for slik å kunne orientere seg i forhold til den aktivitet som har pågått, - og foregår innenfor kunstmiljøene, eksempelvis gjennom arbeidet til etablerte kunstnere så som Oscar Wilde, Joseph Beuys, Orlan o.a.

I dagens situasjon blir kunsthøyskolene bedt om å ha en større funksjon utover det rent utdannelsesmessige fagdidaktiske innholdet. De er tilegnet rollen som den samfunnskritiske røst, og belyser sidene av den overflødighet som finnes i vårt konsumbaserte mediesamfunn. Denne rollebærende funksjonen griper fatt i alt det nye som skjer utenfor rammen av den utdaterte skolering som underholdningsartistenes begavelser og ablegøyer er preget av, og inntar i stedet en kritisk holdning ovenfor samfunnet. Til tross for at tilsvarende utdannelsesprogrammer ville bidratt til kunstnerisk produksjon på profesjonelt nivå, er et slikt felt foreløpig ikke iverksatt.

OM FORHOLDENE I NORGE

Ved utløpet av 2008 finnes det ingen institusjoner i Norge som kan tilby en utdannelsesgrad innen performancekunst. Vel å merke ble det i april 2007 gjort et første forsøk på å etablere et nordisk tverrnasjonalt utdannelsesprogram: Nordic Master of Live Arts. Initiativet ble iverksatt av Göteborgs Universitet (GU), Det Islandske Kunstakademi (LHI) og Akademi for Scenekunst Fredrikstad (HIØ), men prosjektet ble avslått. Det Islandske Kunstakademi planlegger i stedet å opprette et eget nasjonalt utdannelsesprogram. Det gjenstår å se om en nordisk basert masterutdannelse innenfor Live Art vil bli realisert. Akademi for Scenekunst (tidl. Fredrikstad Figurteaterskolen) er konstituert på to sammenfallende linjer, de er nærgående, men likevel to adskilte bachelorprogram innen skuespill og scenografi. Her prøver en imidlertid å tilnærme seg performancekunst til en viss grad. “Formålet er å trene opp spesialiserte teaterkunstnere som kan kombinere sine evner, kunnskap og metoder fra den konseptuelle billedkunsten sammen med de evner, kunnskap og metoder fra samtidens teater og performance” (Hentet fra websiden) Kunstnerisk leder i skuespill, Camilla Eeg Tverbakk stiller spørsmål om følgende: ”Hva er en skuespiller? Vi utvider dagens forståelse av skuespillbegrepet, og arbeider i stedet med utviklingen av performance som idé”

Geir Tore Holm er representant for det nyetablerte kunstakademiet ved Høgskolen i Tromsø. Holm forteller at skolens formål er å forberede elevene ”til å utføre spesifikke handlinger i bestemte situasjoner, og på aktiv måte eksponere seg selv i offentligheten”, ”på samme måte som i en scenisk setting”. Likevel, performancekunst som sådan spiller ingen avgjørende rolle på kunstakademiets undervisningsplan. Snarere er det snakk om å fremme den kunstneriske praksis og diskutere denne rollen innenfor sosiale og økologiske forhold i samfunnet.

Fakultet for arkitektur og billedkunst, Kunstakademiet i Trondheim, NTNU, tilbyr fagområder som maleri, skulptur, intermedia, grafikk / fotografi og teori i deres bachelorprogram, men åpner også opp for tverrfaglige studier. Christel Sverre, leder for masterprogrammet, bekrefter at timeplanen ikke avgrenser seg til et bestemt kunstfaglig område. Den ”tverrfaglige” tilnærmingen er ment å dekke lærernes interesseområder ved at undervisning skjer i form av workshops, eller eksempelvis som undervisning i performancekunst.

Kunsthøgskolen i Oslo tilbyr forskjellige utdannelsesgrader både innenfor scenekunst og billedkunst. Det er mulig å sette sammen en bachelor og master i billedkunst, så vel som en master i koreografi, - eller bachelor i moderne dans, scenografi og skuespill. Performancekunst som praktisk disiplin er ikke tatt med i den informasjonen som foreligger på KHIOs websider.

Ved Kunsthøgskolen i Bergen er performance bare til dels nevnt i undervisningsplanen under bachelorgraden i kunst. Her står performance oppført som et mulig valg i hovedpresentasjonen av fagområdene, men det åpnes likevel opp for å inkludere performance både på andre - og tredjeåret. Elevene gis også anledning til å fordype seg i performance i form av selvstendige prosjekter på masternivå. Beskjeftigelser med relevante performanceorienterte forestillinger, workshops og undervisning bidrar til å belyse de tverrkunstneriske forbindelsene som finnes mellom live-art, teateret og billedkunst. I løpet av de fem til ti siste år har Kunsthøgskolen I Bergen blant annet samarbeidet med Bergen Kunsthall, Bergen Internasjonale Teater, Universitetet i Bergen, Akademi for Scenekunst og Universität für Angewandte Kunst i Wien.
KHiB-studentenes arbeider blir vist på Prøverommet i Teatergarasjen/BIT, et event som foregår annenhver mandag. Her har studentene en mulighet til å utforske sine egne ideer, - i konteksten mellom performance og kunst. Teatergarasjen har også vært velvillige til å stille sine lokaler til disposisjon til en rekke av KHiBs workshops.

UTDANNELSE UTENFOR NORDEN

Marina Abramovic "Cleaning the House" 2005. Abramovic underviser ved Braunschweig universitet i Tyskland og holder jevnelig workshops. Hun introduserer blant annet sine studenter for rommet de er i ved å vaske det langsomt og grundig. (anm red)

I øvrige europeiske land finnes det institusjoner som tilbyr utdannelsesgrad i performancekunst, og det går an å oppnå dette i en vid forstand. Fra 2005 har Hamburgs universitet gitt tilbud om et masterprogram som omfatter teori, kunstnerisk praksis, estetikk innenfor performance, teater, dans og bevegelseslære. Studiet tar særdeles sikte på orienteringen rundt det kroppslige innenfor kunst, det eksperimentelle teateret, dans, popkultur, media og aspekter innenfor dagliglivet, slik som idrett, ungdomskulturer eller rituelle handlinger.

Se http://www.performance.uni-hamburg.de/index_1.html for nærmere informasjon.

Institut für Angewandte Theaterwissenschaft (avd. drama-teater-media) ved Justus-Liebig-Universität i Giessen utmerker seg fordi det vektlegger en kombinasjon mellom teori og praksis, Selve hovedfokuset er basert ut fra en teatervitenskapelig utforskning på et teoretisk plan, så vel som at dette overføres i praktisk form. Studiet er satt sammen av teoretiske seminarer og forelesninger, praktiske kurs og performanceprosjekter, og er ledet av gjesteprofessorer og utvalgte undervisere med praktisk teaterbakgrunn. (fritt sitert fra websiden) I Tyskland har dette instituttet i løpet av de siste tjuefem år vært en forløper for utviklingen av samtidsorienterte, nyskapende og eksperimentelle teaterformer og performance, så vel som i teori og med akademiske refleksjoner. Instituttet har lagt spesiell vekt på spørsmål som omhandler det tekstlige, lyd, kroppslige, bevegelse og det visuelle. Noen teatergrupper og kompanier, slik som Showcase Beat Le Mot, Rimini Protokoll og SheShePop har alle hatt en studiebakgrunn fra Giessen. For mere informasjon, sjekk http://www.uni-giessen.de/theater/index.php?js=ein&code=a3%7Cb01&L=e
Det er også mulig å studere dans og performance ved det belgiske Performing Arts Research and Training Studios (PARTS) i Brussel. PARTS ble etablert i 1995 sammen med National Opera la Monnaie og dansekompaniet Rosas under ledelse av koreograf Anne Teresa De Keersmaeker. Utdanningen baserer seg på et fireårig studium som inndeles i to sykluser fordelt på to år av gangen. Den første toårige etappen er en slags ”treningssyklus” der eleven opparbeider et teknisk grunnlag for moderne dans og tilegnelse av kroppslig bevisstgjøring. I henhold til PARTS omhandler dette arbeidet også teateret, musikk og refleksjoner av teoretisk karakter. Den andre etappen må ses på som en ”utforskningssyklus”, og gir eleven mulighet til å fordype seg i sitt eget selvstendige kreative arbeide. Det gis kun adgang til en syklus av gangen, og eleven vil bli eksaminert for å få lov til å fortsette i den neste: -utforskningssyklusen. Se

Informasjon om dette på http://www.parts.be/Parts/index.html

Universitetet i Bristol startet nylig opp et masterprogram i Performance Research. Her tilbys studentene en mulighet til å fordype seg i hans/hennes interesser gjennom et vidt spekter av både kritisk-orienterte refleksjoner, konseptuelle og praktiske spørsmål som angår performance. Samtidig er det en gryende gruppe med uteksaminerte studenter her som arbeider med performance innen elektronisk media i både kritisk og praktisk forstand. (fritt sitert fra websiden) Se

http://www.bristol.ac.uk/drama/postgrad/mapr/

I Aberystwyth, på universitetet i Wales tilbys performance som et delstudium i kombinasjon med studier innen drama og TV/media. Kurset setter fokus på det fysiske teateret, gruppearbeider, devised performance, men også stedsspesifikk kunst og Time-Based Art. http://www.aber.ac.uk/en/prospectus/courses/tfts-perf.php

SAMMENDRAG

Fellesnevneren for universitetene og høyskolene som er blitt omtalt her, foruten noen private institusjoner som Prosjektskolen i Oslo, Kunst- og Filmskolen i Nordland fylke, Kunstskolen i Rogaland, de frie gruppeteatrene, derav Grenland Friteater, Stella Polaris eller Kunstbanken i Hedmark, er at samtlige tilbyr performancekunst i en aller annen variant, enten i form av kurs, aktiviteter eller som kilderessurser. Likevel finnes det ikke noe tilbud om en grunnleggende enhetlig utdannelsesgrad innenfor live-art i Norge som sådan. Kultur er et område som tilegnes en stadig større rolle i samfunnet, og på samme måte er det oppstått et behov for å sette performativitet på dagsordenen. Derfor vil et studium på masternivå være til stor nytte til å anskueliggjøre slike spørsmål det er snakk om. En spesialisert utdannelse som består av teoretiske og praktiske aspekter på et høyereliggende nivå kan bli til et redskap for utviklingen av dette feltet. Likeså ville dette ført til en intensivering av det konseptuelle og praktiske arbeidet hos kunstneren, og ikke minst den offentlige og internasjonale posisjonen som kunstneren står i.

Litteraturliste over performance og performativitet omfatter:
Allan Kaprow: The Blurring of Art and Life
Erika Fischer-Lichte: Auf dem Weg zu einer performativen Kultur
Judith Butler: Performative Acts and Constitution of Gender: An essay in Phenomenology and Feminist Theory
Umberto Eco: Semiotics of Theatricality
Victor Turner: Dramatic Ritual - Ritual Drama: Performative and Reflexive Anthropology
Guy Debord: The Society of the Spectacle
John L. Austin: How to Do Things with Words
Butler, Judith. Excitable Speech: A Politics of the Performative.
Miglietti, Francesca: Extreme Bodies
Jones, Amelia: Body Art/ Performing the Subject
Styles, Kristin; Schimmel,Paul et al: Out of Actions: Between Performance and the Object
Goffman, Erving: Frame Analysis: An Essay on the Organization of Experience

Oversatt av Anders Gogstad

REDAKTØR: Anne-Marte Eidseth Rygh