Norsk Performancekunst

I denne presentasjonen skal vi forsøke å kretse inn det som kan defineres som performance innenfor norsk billedkunst. Her i Del 1 ser vi litt på begrep og tar et tilbakeblikk til 1960-tallet.

I del 2 fortsetter vi en historisk linje frem til i dag og går dypere inn i fenomenet.

DEFINISJONER OG GRENSER

Performance er et relativt nytt begrep innenfor billedkunst i Norge. Ordet er engelsk og kan oversettes med: utførelse, oppfyllelse, prestasjon, verk, arbeid, forestilling, nummer, del av forestilling, funksjonering. Vi snakker her om billed-kunstverk som har utstrekning i tid, i rom og i tillegg utføres av billedkunstner/personer på stedet, etter kunstnerens idé. Andre begrep som betegner eller er i slekt med performance: Live art, aksjon og happening. Live art er ikke en egen kunstform, men et begrep som brukes i en bredere forståelse og kan omfatte alt fra teater til installasjoner. Aksjon er et uttrykk med tysk opprinnelse, som innebærer mer politisk rettede handlinger i billedkunst-sammenheng. Happening oppstod i USA på 1950-tallet i miljøet rundt Black Hill College. Man eksperimenterte med å sette sammen ulike kunsttrykk i rom og handlingene ble vist i nå-tid(real-time). Aksjoner, happeninger og performance har gjerne vært en del av utrykket til marginaliserte grupper. Gjennom disse formene kunne man gjøre opprør mot det bestående. Utvikling skjer f.eks. gjennom Fluxus, den polske surrealistiske tradisjonen og den tyske ekspresjonismens etterfølgere. Men begrepet performance brukes ikke bare innenfor billedkunst, det kan like gjerne benyttes i andre kunstformer som teater, musikk, litteratur, film og dans. I dette ligger et av denne praksisens hovedtrekk, nemlig at f.eks. billedkunstneren drar veksler på andre kunstuttrykk, ved at virkemidler som tradisjonelt ikke har vært forbundet med billedkunst blir brukt. Inspirasjon fra samarbeidsprosjekter over faggrensene har bidratt til å utvikle alle de impliserte kunstformene. Performance er en hybrid form, som parasitterer på andre kunstformer, men som også tilfører dem noe nytt.

Selv om norske kunstnere studerte og oppholdt seg i utlandet, spesielt i Tyskland og Frankrike på begynnelsen av 1900-tallet ble det ikke i noen større grad brakt inspirasjon fra futurismen, dadaismen eller surrealismen, og deres tilhørende live-aspekter hjem til Norge. Da dadaisten Kurt Schwitters måtte flykte fra Nazi-Tyskland til Norge, livnærte han seg som landskapsmaler og ellers hørte man ikke stort fra ham. Det norske kunstlivet bar preg av provinsialisme, og det kunne være farlig å lage storm i et vannglass.

Utviklingen og eksperimenteringen innenfor f.eks. fri-jazzen på midten av 60-tallet har vært viktig for nytenkning også innen billedkunsten. Fri-jazzen drøftet de bestående visuelle strategiene ved fremføring av musikk, foruten musikken i seg selv. Personligheter med hybride musikkerfaringer som koreaneren Nam June Paik var i Oslo på midten av 60-tallet, Paik kastet erter på publikum og stusset slipsene deres. John Cage besøkte også Musikkhøgskolen og utfordret den seriøse musikken med sine "chance-operations". Disse gjestene virket svært inspirerende på det eksperimentelle kunstmiljøet. Det ble også eksperimentert med teater, spesielt med happeninger på Club 7 i Oslo. Der arrangerte også musikkprofessoren Kjell Skylstad happeninger i dada- og surrealistisk ånd. Performance har vært vanskelig å anerkjenne av kunstinstitusjonene, p.g.a. performancens hybriditet og flyktighet har dokumentasjon for ettertiden blitt mangelfull. Gjenfortellingen av verkene har vært levende, slik har noen performancer overlevd som myter.

TILBAKEBLIKK

Billedkunsten i Norge ved overgangen fra 50- til 60-tallet var sterkt preget av hegemoniet det lyrisk abstrakte maleriet innehadde. Mange av de yngre kunstnerne oppfattet nok situasjonen som temmelig søvndyssende. Norsk kulturliv var voksent tekkelig og betryggende konservativt. Rocken hadde ennå ikke fått fotfeste i Norge. Inspirert av happenings i USA på slutten av 50-tallet tok europeiske og etterhvert også norske kunstnere live-former i bruk utover 60-tallet. Som en motreaksjon til det borgelige maleriet og det som ble oppfattet som en kommersialisering av kulturen i sin helhet brukte kunstnere seg selv og gjorde kunstverk som bare eksisterte der og da. Formen kunne være opptredener ved utstillingsåpninger, politisk motiverte aksjoner eller happenings hvor ulike kunstnere deltok. Ungdomsopprøret var i emning. Det var viktig å bryte normer, trenge seg ut av former og provosere frem kommunikativ friksjon. Performance ga muligheter for kunstnere med "uklare" ståsteder, men også plass til teatrale filledukker og politiske agitatorer. Performance har gitt muligheter for direkte reaksjon, mot kunst, kultur, samfunn og natur. Møtet med publikum ble direkte, i motsetning til den distanserte formen som tradisjonelle kunstobjekt representerer. Handlinger utfordrer publikum og kunstneren utsetter seg selv for en grensebrytende erfaring.

Kjartan Slettemark gjorde i 1967, etter mange års eksil i Sverige, det som kan betegnes som den første performancen i Norge. Ved åpningen av Høstutstillingen satt han på et bjørneskinn utenfor Kunstnernes Hus i rosemalte Levis-klær og la kabal med fem tusen Mao-kort. Han var tilbake igjen som puddel på Henie Onstad Kunstsenter i 1975. I siste halvdel av60-tallet fortsatte Kjartan Slettemark intenst med sine rituelle performancer, nærmest sjamanistiske seanser. Senere kom høydepunkt som okkupasjonen av Moderna Museet i 1970 og reisen til USA i 1975 med et pass hvor passbildet var en blanding av ham selv og Richard Nixon. Kjartan Slettemark klarte i sin tid å forene politiske, om enn anarkistiske, budskap med kunstnerisk magi.

Når Willibald Storn og andre fra Skippergatamiljøet i Oslo demonstrerte mot opprettelsen av Henie Onstad Kunstsenter under et debattmøte i 1968 tok det form av en performance. Per Kleiva bjeffet som en borgerskapets (u)lydige hund, mens Storn viste frem pikken sin. Noen sier han lot den pisse som en pissende sigar i et askebeger på Høvikodden. Reaksjonen mot kunstsenteret var sikkert berettiget ut fra frykten for en ytterligere borgeliggjøring og kommersialisering av billedkunsten. Henie Onstad Kunstsenter kom derimot også til å være det viktigste stedet for internasjonal og eksperimentell kunst i Norge. Per Kleiva stilte ikke ut der før i 1984. Flere utstillinger mot slutten av 60-tallet tok form av happenings. F.eks. Willibald Storns Coca Donald Samfund ikke ta meg (UKS, 1969) og Gruppe 66´ sex og samlivsutstilling (Bergen Kunstforening,1966).

Syntesetankegangen på 60-tallet, med møtende kunstarter og den synergieffekt det ga ble betydelig dempet av en fremvoksende politiske korrekthet som preget hele kulturlivet på 70-tallet. Likevel har energien fra aktivismen på 60-tallet åpnet opp for alternative arbeidsformer blant kunstnere i Norge.

DEL 2

Etter 70-tallet kom et kraftig behov for løssluppen energi i det norske kulturlivet. Reaksjonen på det politisk strømlinjeformede 70-tallet, kombinert med en voksende punk-attityde, skapte et voldsomt energiutbrudd. I ettertiden oppleves kunstlivet på begynnelsen av 80-tallet som en boblende gryte. Mye av aktiviteten i kunstlivet var sentrert rundt utforskning av kunstner-jeget og ikke nødvendigvis rettet mot publikum. Performancer kunne være deler av større arrangementer, som konserter eller fester. Ikke ment å vare utover det som fant sted der og da. Men forestillinger kunne også forekomme integrert i maleri, film eller video.

Fokus på det fysiske, kropp og seksualitet manifesterte seg i abstrakt, ekspressivt maleri, men også i performance. Enestående eksempler er Wencke Mühleisens voldsomme og svært kroppslige performancer rundt 1980. Hennes ekspressive prosjekt står i kontrast til andre performancer med litterære og teoretiske referanser i fokus. Tidlig ute med komplekse og meningsfylte performancer var Inghild Karlsen. Hun underviste også ved Statens Kunstakademi i Oslo i 1982-83, hvor den såkalte "Anneksklassen" selv hadde initiert et undervisningsopplegg hvor performance var inkludert . Den islandske performancekunstneren Magnus Poulsson var lærer ved SKA i flere år og bidro direkte til at en ny generasjon norske kunstnere, med et videre syn på kunstnerisk praksis ble utdannet . Blant disse var Sissel Tolaas, Bente Stokke, Anne Kathrine Dolven, Nils Olav Bøe og Kjetil Skøien.

Skøien har i ettertiden vært den som mest har utviklet sin performancepraksis i området mellom teater, dans og billedkunst. Sammen med Hilmar Fredriksen og Kurt Johannessen har Kjetil Skøien stått for en fremtredende performancegenre hvor følelser, mystikk og "poetisk vitenskap"(jfr. Kurt Johannessen, Paletten, vår 2000) har vært vesentlig. Formale problemstillinger påvirket av internasjonale impulser ser ut til å opptatt disse tre kunstnerne som likevel må sies å ha nokså ulike uttrykk.

"Frå år fire før" med Kurt Johannessen, gjenfortalt av Christel Sverre, billedkunstner og produsent: "Det var i 1983, tror jeg, i storsalen i Bergen Kunstforening. Det var første gangen jeg så en performance med Kurt Johannessen. Han var fortsatt student på kunstakademiet og gjorde en performance sammen med en kvinne, jeg tror det var kjæresten hans. På gulvet hadde de lagt ut en stor, kvadratisk plastpresenning, kanskje 6 x 6 meter. Malingsspann med med maling i primærfarger sto klare, de helte malingen ut og rulla rundt i den, på alle mulige måter. Det var ikke som når Yves Klein brukte damer til å male med, Kurt og dama var begge aktive og malingen ble fort blanda og mørk. Folk satt på stoler rundt, men mange måtte stå, jeg gikk før de var ferdige..."

Musikk har både kanaliserte heftig energi og skapte et frirom ved siden av den objektorienterte, mer kommersielle kunsten. Reaksjonene har også vært rettet mot den altoverskyggende dekorative tradisjonen i norsk kunst. Én slem gutt har vært polskfødte Andrej Nebb med sine myteomspundne konsertopptredner med bandet Holy Toy, hvor bant annet slakteavfall og annet industrielt materiale spilte en viktig rolle. Også ved Kunstakademiet i Trondheim oppsto markante performanceprosjekter på begynnelsen av 80-tallet. Besøk av en gruppe islandske kunstnere i 1983 utløste et lite ras av performanceaktivitet. Tremulators var en performancegruppe og et band som oppsto ved KIT, medvirkende var blant andre Siri Austeen, Trond Kittelsen og Anders Elsås. På samme tid ble også Camilla Wærenskjold og Lars Paalgard utdannet ved KIT. Besøk av kunstnere som John Cage, Laurie Andersson, Stuart Brisley, Al Hansson, Jeff Hendricks, Henning Christensen og Joseph Beuys virket stimulerende for aktivitetene i Norge. Henie Onstad Kunstsenter spilte utover 80-tallet en viktig rolle som portal for internasjonale impulser til norsk kunstliv. Dessuten virket studio, lyd- og videoverksted som muliggjøring og som samlingspunkt for både billedkunst-, musikk-, litteratur- og teatermiljøet.


I Bergen har Seksjon for teatervitenskap ved Universitetet vært viktig for stiftelsen av gruppene Baktruppen og Verdensteatret. Begge er samarbeidsprosjekter som arbeider tverrfaglig mellom billedkunst og teater, med tangenter både til musikk og litteratur. Tidligere nevnte Kjetil Skøien med sitt prosjekt Passage Nord har også markert seg innenfor samme feltet, om enn med en større grad av teatralitet i sine forestillinger. Flere dans-prosjekter, som Ellen Johannesen, Ina Christel Johansen og Ingun Bjørnsgaard Prosjekt har vist danseforestillinger med klare billedkunstreferanser. Beslektet med teater og dans er også iscenesettelser for foto og video. Tendensen til bruk av iscenesettelser og kunstnerne selv som aktører foran kamera tidlig på 90-tallet må sies å henge sammen med et nytt fokus på kunstner-jeget og et behov for eksponering av roller.

"Pervo Provo" gjenfortalt av Kristine Dybwad , tekstilkunstner: "Fra 86 forgikk det en del punk-relaterte performancer på Røros, i Smeltehytta, i Ørkenen og på Fellessætra. Dette var samarbeid mellom Helge Sten, Erik Snedsbøl, Vegard Moen, Anders Wittusen og Wiggo Sunde. Noen av disse performancene gikk så voldsomt for seg at det ble satt opp hønsenetting mellom publikum og aktørene, som hogget opp diverse reksvisitter så bitene føyk. Dette var en opptakt til turnéen "Pervo Provo" som Erik Snedsbøl og Helge Sten gjenomførte i 1990, til Uffa i Trondheim, Blitz i Oslo og USF, Georgernes verft i Bergen, hvor jeg var. I denne performancen tok de for seg tabubelagte områder, også for dem selv, som dyremishandling, incest, voldtekt og nazisme. De opptrådde som aktive forbrytere, var onde og raste rundt på scenen med lange neser iført svarte trikoter, mens de sang "Ja vi elsker" og viftet med norske flagg med swastikaer på den ene siden, og gjorde nazi -hilsen til publikum. En baby i en vugge ble mishandlet. I den andre fasen satt de med store hoder med lange nebb. De onde slo dukkene med overdimensjonerte hender og det så ut som dukkene ble voldtatt. Alt skjedde i skummel atmosfære med sterk lyd i grønt og rødt lys. Det tok cirka tre kvarter. Erik Snedsbøl hadde laget rekvisittene , blant annet den stor kua som de parterte med sag. Helge Sten lagde musikken som delvis bestod av analoge lydbånd spilt baklengs."

Høstutstillingen har også vært aktuell som performancescene, på tross av sin ellers så konservative salong-form. Liv Reidun Brakstad, Rita Marhaug, Take One og Kunstcatering har vært antatt med performancer de senere år. Utover 90-tallet var arrangementer som Mellom rommene i Bergen, Action i Trondheim, PiG i Oslo, One Night Stand, Oslo Band Stand, Zoom og British Links vært arenaer for performance. Dessuten har steder som G.U.N., Zoolunge, G9, Yazzyd, UKS og kunstakademiene vært steder hvor performance sporadisk har vært vist. "Kunst i live" på Museet for samtidskunst i november 1999 fylte museet og satt visstnok publikumsrekord. Arrangementet forsøkte å fange noe av performanceaktiviteten i norsk billedkunst , dans og teater, og viste noe av kommunikasjonspotensialet som ligger i den. På Lillehammer har Kunst i natur-prosjektet invitert til aktivitet som også har ført til rene performancer, for eksempel Tor Arne Samuelsens "Overgang" i 1997. Kunst i forhold til natur ser ut til å være gjennomgangstema for svært mye av norsk performance. Sammen med fokus på maskulinitet, kjønnsoverskridelser og homoseksualitet ser temaet ut til danne en linje som er basert i kunstnerisk aktivitet som middel til transcendens. Ett tydelig eksempel er John Øivind Eggesbøs mann og ål-prosjekt.

"Sky Safari" av Ina Eriksen gjenfortalt av Egil Martin Kurdøl, kunstner og initiativtager til Kunst i natur: "Sky Safari var en koreografert dans for fly. Det skjedde på et annonsert klokkeslett på St.Hans-aften 2000 i Vingnesvika i nordenden av Mjøsa. Et stort musikkanlegg i en bil var rigget opp med musikk av og med Palace of Pleasure. Så kommer plutselig flyet i lav høyde inn over vannet, det flyr rett mot publikum, brått går det rett opp i lufta, og ned igjen som en spiral, deretter fortsatte det med koreograferte øvelser som stemte med musikken. Det var mulig å gjenkjenne dansetrinn. For publikum var det flyet som var i fokus og måten det utnyttet rommet mellom åsene og vannet på. Rommet ved Mjøsa ble som en scene og flyet ble danseren. Så forsvant det."

Billedkunstneren og initiativtager til Galleri G.I. Lotte Konow Lund forteller: "På akademiet i Oslo var det på første halvdel av nittitallet litt tabubelagt å jobbe med performance. Det var ikke helt forenlig med den nye intellektualismen som var et resultat av omleggingen av teoriundervisningen ved akademiet. Allikevel var det spredte forsøk av blant andre Elisabeth Mathisen, som gjorde eksperimenter med performance for video. Vincent Lunges Institutt gjorde forskjellige aksjoner i og utenfor akademiet, med underavdelinger i blant annet Stavanger, hvor jeg, Jan Høvo og en til arrangerer "Virkelig nakenhet eller naken virkelighet?". Vi var inspirert av en bok av Madonna og sto nakne langs landeveien i høyhælte sko og haiket. Jone Paal Skjensvold/Jone Vold gjorde også egne performancer utenom Vincent Lunges Institutt. St.Olavs Fond ble gjenåpnet på SKA og det ble arrangert politiske aksjoner og fester i forbindelse med opprettelsen av den figurative avdelingen på skolen og akademi-reformen som Gudmund Hernes var arkitekt for. St. Olavs Fond bakte boller og la lapper under med påskriften :"Selv på fine dager finnes det kjipe autoriteter". Bollene ble servert på mandagsmøtet og samtidig spilte de introduksjonen til Cornelis Wresvijks sang om Oslo; na, na, na, na, naa, naaa, na, na."

Aktivisme, institusjonskritikk, og utprøvinger av kontekster / strekking av begrep kan stå som stikkord for mye av den sosialt orienterte og kontekstbevisste kunsten på 90-tallet. En ny politisk bevissthet har også vokst frem, og mye av det som kan karakteriseres som performance kan også karakteriseres som sosiale interaksjoner.

På den annen side har også interessen for populærkultur og popmusikk blitt fornyet. På Kunstakademiet i Trondheim har det vært blitt produsert performancer med lyd og musikk av blant andre Yngvild Færøy, Søssa Jørgensen, Kim Hiorthøy, Vegar Moen, Helge Sten, Matt Burt og The Four.

Performance har ved institusjonene vært sett på som for ressurskrevende og vanskelige å vise, motviljen har nok også ligget i performancens hybride posisjon og dermed "urene" ståsted. Dette har ikke passet så godt inn i et mer alminnelig musealt kunstkonsept. Performance har jo heller ikke det samme kommersielle potensialet som fysiske kunstobjekter som for eksempel foto og maleri innehar. Nettopp derfor er performance interessant, både i form av kommunikasjonspotensiale og konvensjonsreaksjon.

Willibald Storn, Labyrinth Press, 1989
Kjartan Slettemark, katalog, Trondhjems Kunstforening, 1982
British Links, katalog, f.u.s.k., 1999
Performance - bare et kunstuttrykk?, Anne Karin Jortveit, Morgenbladet 31.12.99
Samtale med Arild Boman (Se forøvrig intervju hos Kunstnett Norge: Arild Boman - kunst via hullkort og satelitt)

Lenker: Motherboard, Baktruppen, Gisle Frøysland
Informanter: Morten Krohg, Inghild Karlsen, Camilla Wærenskjold, Christel Sverre, Vegar Moen, Lotte Konow Lund og Tor Arne Samuelsen

Søssa Jørgensen (f.1968), billedkunstner og produsent. Har arbeidet med performance både solo og sammen med gruppen Eriksen/Fremme/Færøy/Jørgensen, samt i Buckle Bunnies som er Siri Austeen og Søssa Jørgensen. Hun er også medredaktør i http://www.ballongmagasinet.com

Geir Tore Holm (f.1966) er billedkunstner og skribent. Han har gjort soloperformancer, f.eks. The Burger King (1995) og Are you still my friend? (1999) og i Geir Tore Holm Christmas Show og Geir Tore Holm Band

REDAKTØR: Anne-Marte Eidseth Rygh