Honorering av performancekunst

Praksisen med honorar og utstillingsvederlag varierer i stor grad og oppleves derfor som usikkert for mange kunstnere. Performance står her i en særstilling, både fordi det faktisk er en forestilling som blir vist, samt at performance som uttrykk lett kan falle mellom to stoler; billedkunsten og scenekunsten.

 

I performance skjer kunstverket der og da, hvilke utslag får dette i forhold til honorar eller vederlag? Blir det en konflikt mellom performance med opprinnelse i billedkunsten og performance som scenisk uttrykk? Finnes det satser man går ut fra og i tilfelle hvilke? Honoreres man for eksempel som skuespillere, dansere eller billedkunstnere?

I tillegg er det forskjell på omfanget av en performance, om man er én eller flere og om det er en forestilling som krever mye teknikk og utstyr. Hvordan stiller institusjonene og kunstnerne selv seg til henholdsvis å gi og få honorar? Vil produksjonskostnader og framførelse eventuelt inkluderes i dette?

I dag glir gjerne kunstuttrykkene over i hverandre, og selve uttrykket performance kan tolkes og favne vidt. Hvordan oppleves forholdet mellom performance innen billedkunst og innen scenekunst? Om man ikke er så opptatt av disse skillene i utgangspunktet, finnes det nok enkelte føringer i forhold til det økonomiske. Dette gjelder ikke bare honorering, men også i stor grad produksjonskostnadene.

 

Performance som billedkunst og/eller scenekunst?

Når man som kunstner søker Norsk kulturråd om prosjektstøtte til en performance, vil det gjerne være store variasjoner i forhold til hvor man søker. Innenfor billedkunst ligger prosjektstøtten gjerne på rundt 50.000,- og sjelden over 100.000,-. Men søker man på scenekunst, kan beløpet være betydelig større. Om performance-prosjektet ligger i grenselandet mellom billedkunst og scenekunst, søkes det midler fra scenekunst sier performancekunstner Sabina Jacobsson. Ønsker man å gjøre større prosjekter, ligger fordelene hos scenekunst-utvalget. Den samme problematikken finner man også i den stadige økningen av videoproduksjoner og omfanget av dette.

Når det gjelder betaling av vederlag for performance, avhenger dette av budsjettet til hvert enkelt utstillingssted. Kunstbanken Hedmark Kunstsenter som hvert år arrangerer performance-festival, har honorarsatser fra 3000,- til 5000,-. I tillegg betalerr de reise, overnatting, diett, teknikk, samt stiller med tekniker. De sørger også for dokumentasjon i form av video-opptak og foto.

Andrea Kroksnes ved Nasjonalmuseet sier honorar varierer i forhold til hvordan performancen brukes. Om kunstnere opptrer som performanceartister under utstillings-åpninger eller i forbindelse med med side-programmet til utstillinger, får de et vanlig honorar. Performancekunst i utstillingene gis statlige satser for vederlag. Hun sier videre at det blir stadig mer vanlig å betale kunstnere et honorar for å stille ut, som en slags lønn for arbeidet. Men for et uavhengig galleri vil dette nødvendigvis bli annerledes. Det gjelder forøvrig uansett hvilken type kunstform det er snakk om. Ofte søker kunstneren som stiller ut om prosjektstøtte og utstillingsstipend, men hva med galleriet? Om utstillingsstedet mottar statlig støtte, er de pliktige til å betale vederlag. Det finnes altså vederlagsavtaler, men ikke avtaler om honorar til performancekunst (eller annen billedkunst).

 

Teater versus performance

Ved Black Box Teater er det i dag bare internasjonale kunstnere som mottar støtte fra teatret, ellers er det kunstnerne selv som må stå for leie ved å betale en egenandel. Teatersjef Kristian Seltun ved Black Box Teater beklager at de ikke har noen programmerings-økonomi, og at deres ønske er å kunne gå inn med produksjonshjelp som dermed gir kvalitetssikring til forestillingene.

I oktober skal Black Box Teater arrangere en performance-festival i samarbeid med UKS (Unge Kunstneres Samfund). I den anledning er det søkt om støtte til honorering fra Fond for utøvende kunstnere, hvor utgangspunktet er Skuespillerforbundets satser på rundt kr. 2500,- pr forestilling. Seltun sier at programmet for performance-festivalen er tenkt ''Ungt og norsk'', men kan likevel skilte med etablerte performancenavn som Baktruppen, Kjetil Skøien og Kurt Johannessen. Innhold og uttrykk vil blandes mellom de to stedene, og konteksten vil forandres ettersom det er i galleri-rommet (UKS) eller i scene-rommet (Black Box) performancen utspiller seg. Det skal også arrangeres et seminar om aktualitets-, begreps- og håndverks-perspektivet, som er svært relevante problemstillinger når man diskuterer performance.

På spørsmål om hvordan Black Box Teater generelt forholder seg til performance, understreker Seltun at de er et teater, men at mange nok har en oppfatning av at det vises mye performancekunst der. Dette tilbakeviser han imidlertid, og forklarer det med at mange bruker begrepet performance ukritisk dag. Dette gjelder så vel anmeldere/kritikere innenfor scenekunst, som kunstnernes eget bruk av begrepet. Det er for eksempel fristende å bruke det om en teateroppsetning som oppfattes som annerledes eller eksperimentell. For enkelte kunstnere ligger det status i begrepet performance og de ønsker derfor å bruke denne benevnelsen på seg selv. Her understreker Seltun at det er stor forskjell på skuespilleryrket og performancekunstnere. Som et eksempel på det motsatte framhever han Kate Pendry som jobber både som skuespiller og som performancekunstner, men som selv skiller klart mellom hvilke setting hun opptrer ut fra.

Seltun avslutter med å poengtere det som kjennetegner det særegne med performance: En 100 % aksjonsbasert handling i et rom, et definert sted. En aksjon som utføres der og da er per definisjon et performance-arbeid. Man setter ramme på et rom, rommet er et nullpunkt som forandres til et nytt rom og blikket forandrer seg deretter. Performance er smalt i sitt nedslagsfelt og har også et smalt publikum, og kjennetegnes ofte med at det er korte oppsetninger (her finnes selvfølgelig unntak). Han mener at teatret som til dels har hatt påvirkning fra det estetiske feltet, nå er i ferd med å fjerne seg fra billedkunst-diskursen og finne sin egen teater estetikk.

 

Billedkunstens dilemma

I møte med Norsk kulturråd, representert ved Kalle Øen (billedkunstseksjonen) og Rolf Engelsen (scenekunstseksjonen), ble det blant annet diskutert billedkunstens lave budsjetter til prosjektstøtte og enkelte problemstillinger dette medfører.

Det er et problem at aktørene på billedkunstfeltet tradisjonelt har hatt en innstilling som tilsier at man er takknemlig for å få skape og få vist sin kunst, og at penger kommer i annen rekke. Billedkunstfeltet er preget av at det betales eller gis vederlag for et konkret objekt, altså kunstverket i seg selv. Dermed oppstår det et "problem" med performance som en kunstform hvor kunstverket ikke er et salgbart objekt. Innen billedkunstfeltet har man historisk operert med offentlig og annen støtte til de materielle delene av kunstverket, vederlag og salg som finansieringskilder og Øen mener at en eventuell endring av denne måten å finansiere kunst på må komme på initiativ fra kunstnerne og deres organisasjoner.

Når det gjelder Norsk kulturråd sin praksis i forhold til performancekunst og hvor denne hører til, avhenger dette av forskjellige faktorer. Man må ta hensyn til definisjonen, historien og det organisasjonsmessige ved perfomancekunsten. Om en søknad er rettet til billedkunstutvalget, men med klare linjer mot scenekunst, blir den også sendt over til behandling i scenekunstutvalget og vice versa. Både Øen og Engelsen understreker at de ønsker å hjelpe kunstnerne, og dermed gi rom for samarbeide mellom de forskjellige utvalgene. Utvalgene for scenekunst og billedkunst jobber altså sammen både på saksnivå og på overordnet nivå.

Viljen til å kunne gjøre dette i større grad er absolutt til stede, men som nevnt tidligere finnes historiske og organisasjonsmessige hensyn å ta, i tillegg til hvordan man definerer og plasserer performancekunsten.

Det er også verdt å merke seg at departementet har egne forskrifter for utvalget for fri scenekunst. Slike eksisterer ikke for billedkunst. På sikt kan man likevel tenke seg at en del av den historiske og tradisjonelle oppfatningen av hva som hører til under de enkelte utvalgene, og utvalgene i seg selv forandres og justeres i forhold til hvordan kunstscenen utvikler seg. Dans, video, teater, performance og lyd kan uten problemer være elementer av samme produksjon eller kunstverk. Videokunstnere jobber med filmprosjekter i million-klassen, samme beløp gjelder performancekunstnere som jobber i retning av teater eller store sceneoppsetninger. Verdensteatret er et godt eksempel på hvordan en gruppe er sammensatt og jevnt fordelt mellom billedkunst, lyd, teater, musikk, teknikk, film og performance. De har nå treårig støtte fra støtteordningen for faste sceniske grupper (den såkalte Strømgren-ordningen), som også forvaltes av Scenekunstutvalget..

 

Når det gjelder viktigheten av å definere performance og tillegge denne uttrykksformen regler og grenser, kan det virke som om det er delte meninger om dette. Spørsmålet om det økonomiske aspektet ved performancekunst dukker imidlertid opp uavhengig av innfallsvinkel.

En del av denne problematikken er trolig aktuell å ta tak i for fagorganisasjoner som NBK og UKS, og e-post ble sendt til disse. Det kom ikke svar fra NBK, mens det fra UKS sin side ble møtt med stor interesse. På grunn av reising og sommerferie ble det dessverre ikke mulig med noe møte i denne omgang, men ballen kastes herved videre!

Aktuelle lenker:
Norsk kulturråd: http://www.kulturrad.no/fagomrader/billedkunst
Norsk kulturråd: http://www.kulturrad.no/fagomrader/scenekunst
Black Box Teater: http://www.blackbox.no
BIT-teatergarasjen: http://www.bit-teatergarasjen.no
Avantgarden: http://www.avantgarden.no
Unge Kunstneres Samfund: http://uks.no
Norske Billedkunstnere: http://www.billedkunst.no/

REDAKTØR: Anne-Marte Eidseth Rygh