Dokumentasjon og arkivering

Denne artikkelen baserer seg i stor grad på samtaler og e-post med kunstnere som jobber innen feltet performancekunst, og andre aktører som er aktive på dette området. Performance er et stort og sammensatt felt, og som nettopp derfor gir ekstra utfordringer i forhold til et eventuelt organisert dokumentasjonsarbeid.

Skal performance dokumenteres?

Noen av spørsmålene som har vært diskutert er problemstillingen rundt å i det hele tatt å dokumentere et så øyeblikksbasert og forgjengelig uttrykk som performancekunst er.

Ligger det en konflikt her? Kan man si at det motstrider det særegne ved performance at det dokumenteres og arkiveres? Eller kan man si at en del av ideen med performance inkluderer nettopp at det også skal/kan dokumenteres? Blir det da en ny form eller ren dokumentasjon? En annen side er om forskjellig typer performance krever forskjellig type dokumentasjon. Det er stor forskjell på om man jobber i retning av performance-teater eller jobber alene. Om det er en performance der video, lys og lyd for eksempel utgjør en stor del av uttrykket, om det er det interaktive som står i fokus som inkluderer publikum i helheten, eller om det er performancekunstneren, aktøren selv og dennes bevegelser som står i fokus.

Det er vanskelig å lage en skjematisk oversikt over performance-former men Kjetil Skøien deler inn noen av gruppene slik: Body performance (det rituelle som utsetter aktøren for fysiske grenseområder fjernt fra hverdagskroppen), multimedia performance (hvor aktøren kanskje ikke er så viktig men opptrer mer som et objekt og en del av et visuelt bilde, hvor video, slides etc. er hovedelementene), den ironiske-teatrale (f. eks Baktruppen hvor spillet er viktig, det å være falsk og gå inn i en teatral sammenheng, ofte med tekstmateriale som utgangspunkt), den interaktive (hvor det viktigste er at alle deltar og scenen / arenaen for performancen ikke begrenses til aktørens rom) og til slutt bilde - stillstand (hvor aktører er i ro og oppleves som en skulptur, et stillbilde, et foto.)

Det er naturlig at disse vil ha forskjellige behov for dokumentasjon, samt at dokumentasjonen i ettertid kan brukes på ulike måter avhengig av uttrykksformen.

Tilbakemeldingene på hvilke behov de forskjellige kunstnerne har varierer, men de fleste ser det som verdifullt å dokumentere det man gjør, og i neste instans ha et arkiv å forholde seg til. Dette handler både om behovet for å dokumentere egne opptredener, men også om å sette det inn i en større sammenheng for å kunne følge utviklingen og historien til denne kunstformen med alle de genre den omfatter. Likevel finnes også de som helst ser at performancen blir hvor den er; i det øyeblikket den blir utført. At ved å dokumenteres, vil nærheten og helheten forsvinne, og at den beste måten å bevare opplevelsen av performancen på, er å fortelle den videre som en historie.

Hovedvekten ønsker likevel å dokumentere, blant annet for å nå ut til flere. Hvordan dette best lar seg gjøre er som nevnt forskjellig i forhold til hvordan den/de enkelte jobber. Mens det for noen er naturlig å tenke video, er det for andre mer nærliggende med foto. Uansett form, understreker alle at ved å dokumentere blir performancen noe annet enn det den var i den gitte situasjonen. Performance baserer seg nettopp på møtet mellom utøveren(e) og publikum der og da, og det uforutsigbare som oppstår i en slik situasjon. Dette er selvfølgelig likevel ikke noe hinder for å dokumentere det. Som kunstner er man uansett avhengig av å kunne legge fram dokumentasjon i forhold til søknader og nye prosjekter.

Tone Gjevjon i Hungry Hearts, kommer med et konkret forslag til hvordan dette kan gjøres. For å få best mulig uttelling kan også performancen filmes uten publikum og da blir lagt opp som film. Her får performanceutøverne lage en utgave som er mulig å filme, og bli enige med de som skal filme om hvordan det skal filmes. Dette vil medføre et resultat som kan sees som både et eget produkt og verk. Det blir en filmatisert utgave av den opprinnelige utgaven. Dette vil gi muligheter for visninger på eksempelvis TV og kinoer, noe som igjen kan medføre til mer honorar til kunstnerne.

Denne løsningen vil selvfølgelig ikke være aktuell for alle, men de er en av flere tilbakemeldinger som viser engasjement og behov hos kunstnerne. Det er også et poeng at dokumentasjon bør/skal godkjennes av kunstnerne selv. Man vil anta at flere museer og visningssteder selv dokumenterer aktiviteter som blir gjort i deres lokaler. Hvordan blir i så fall dette gjort? Er det i samarbeid med kunstnerne? Ved Nasjonalmuseet blir alle utstillinger fotografisk dokumentert og arkivert. I tillegg har enkelte av performances som er vist der blitt dokumentert med video eller lydopptak, da gjerne i tett samarbeid med kunstneren.

Performance-biennalen Performa ble i 2005 arrangert for første gang i New York. I den anledning viste Guggenheim-museet blant annet Marina Abramovic som iscenesatte gamle performances. Hun gjenoppførte andres og egne verk, og problematiserte ved dette blant annet forholdet nettopp mellom performance og dokumentasjon. Men er det mulig å rekonstruere eller tolke en performance basert på dokumentasjon? Er det mulig for en annen kunstner å utføre en performance som en annen opprinnelig har gjort, eller er det slik at dette uttrykket er uløselig knyttet til kunstnerens kropp og dennes tilstedeværelse? (F. eks:Performancekunstens dilemma Billedkunst 3-07, http://www.billedkunstmag.no)

Hvor står vi - hva har vi?

Diskusjonen om dokumentasjon og arkivering av performancekunst er spesielt aktuell nå, fordi direktør for Kunstbanken Hedmark, Ingrid Blekastad, i 2005 lanserte ideen om å bygge opp et kompetansesenter for formidling av performancekunst. Kunstbanken har siden 2003 årlig arrangert performancefestival med norske og internasjonale kunstnere.

Hun anslår at kjernen av performancekunstnere i Norge er på 20-30 personer. Dette inkluderer de som har jobbet med performancekunst og performanceteater over lengre tid. I tillegg kommer kunstnere som har utført en eller to performances ofte på et tidligere tidspunkt i karrieren. Hun sier videre at kunstnerne har blitt flinkere til å videodokumentere performancene sine fra midten av 90-tallet, og tror det finnes rundt 150 videoer. Det er viktig å merke seg at dette dreier seg om ren dokumentasjon av performance, ikke videoperformance, som er et selvstendig kunstuttrykk.

Videoperformance og dokumentasjon av video ble også spesielt diskutert i utredningen om videoarkiv, skrevet på oppdrag av Norsk kulturråd tidligere i år.

Den nevnte utredningen kommer med konkrete forslag til en todelt arkivmodell, hvor ''grunnlaget for arkivets arbeid skal være et aktivt distribusjons - og formidlingsarkiv med et utvalg av aktuelle videokunstverk, basert på et bredt anlagt referansearkiv over norsk videokunst'' (''Å bevare det flyktige'' av Berg Simonsen i samarbeid med Paasche og Krokann Berg, kap.5 s.24 http://www.kulturrad.no/forskning_og_publikasjoner)

Når det gjelder et arkiv (eller kompetansesenter) for performancekunst er dette fortsatt på et for tidlig tidspunkt til å kunne si noe om. Men Ingrid Blekastad sier at arkivet er tenkt bredt og omfavnende snarere enn smalt og eksklusivt. Hun sier dessuten at Kunstbanken Hedmark først og fremst ønsker å skape et kompetansesenter for formidling av kunstuttrykket performance. Det legges opp til et bruksarkiv som dokumenterer alt som har foregått på dette området til gjennomsyn for interesserte (forskere, studenter, kunstnere, kuratorer.) I tillegg til et fysisk arkiv, bør det være et elektronisk arkiv som gjør materialet lettere tilgjengelig.

Dette ligger nært opp til deler av utredningen om videoarkivet og det er naturlig å tenke seg at disse må kunne samarbeide og linkes til hverandre. Men det er fortsatt på et tidlig stadiet og det gjenstår fortsatt å se om det bevilges penger til dette og om man enes om en modell. I denne sammenhengen vil også utfallet av den nye filmmeldingen antakelig få konsekvenser med tanke på at beslutningen om arkiveringsarbeidet ved Norsk Filminstitutt skal legges til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.

I dag er det i hovedsak kunstnerne selv som sitter på egne dokumentasjoner. Rickard Borgström har på eget initiativ samlet en del materiale av nordisk performance som han forvalter for kunstnere. Denne samlingen er på rundt 160 videodokumentasjoner fra 1965 til i dag med hovedvekt på 1990-årene. I tillegg har Kunstbanken noe mens museene i liten grad har performancekunst i sine samlinger.

Denne tendensen kan se ut som gjelder også for de andre nordiske landene.

Eija Aarnio ved Kiasma i Helsinki forteller at de har to videoer av performances, ett foto av en performance, to installasjoner som omfatter ''different kind of stuff of a performance equipments'', samt et maleri som ble utført under en performance. Dette sier litt om hvor udefinerbar denne kunstformen kan være, og at den kan være vanskelig å plassere. Kiasma har derimot sitt eget 'Kiasma Theater' spesielt beregnet på performance, teater, dans, musikk, multimedie- film- og videokunst (http://www.kiasma.fi/). Intendant for samtidskunst ved Moderna Museet i Stockholm, Magnus af Peterens, forteller at de kontinuerlig jobber med å inkludere verk som kan være vanskelige å samle på hvor blant annet performance står i en særstilling. Han viser til et verk av Elin Wikström (''Rebecka väntar på Anna, Anna väntar på Cecilia, Cecilia väntar på Marie...''), hvor de har fått instruksjoner om hvordan en performance (eller en aktivert situasjon) skal iscenesettes.

Videre viser han til videodokumentasjon, foto og objekter fra opptredener/happenings. Han understreker viktigheten av hvordan materialet presenteres i forhold til hverandre og hvordan dette kan skape en sammenheng omkring performance og dens røtter.

Ved Nasjonalmuseet i Oslo (og tidligere Museet for samtidskunst) har performance og performative kunstneriske strategier blitt vist og tematisert i utstillinger, seminarer og formidlingsprogrammer. Eksempler på dette er utstillingen Fantastic Politics (2006-2007), deler av utstillingen Tingenes Tilstand (2006), sideprogrammet til Kyss Frosken (2005), Paul McCarthey retrospektive (2003) og Body Matters (2002). Seniorkurator Andrea Kroksnes forteller at de har produsert egne dokumentarfilmer av performative prosjekter i samarbeid med den/de aktuelle kunstneren(e). Et eksempel på dette er Olafur Eliassons Collectivity Project. I Nasjonalmuseets bibliotek finnes ingen dokumentasjon av denne typen. Hva som eventuelt er kjøpt inn og finnes i Nasjonalmuseet sin samling utover deres egen dokumentasjon har jeg ikke fått svar på.

Mye skjer - hva skjer videre?

Det er stor aktivitet innen performancekunst-feltet og mye skjer mange steder.

I oktober/november arrangerer UKS og Black Box Teater en performance-festival, mens

Kunstbanken Hedmark Kunstsenter holder sin femte performance-festival 26.-28. oktober. De samarbeider i år med Kiasma, med fokus på finsk performance.

Performance-biennalen 'Performa07' går av stabelen i New York 1.-20. november: (http://www.performa-arts.org).

I Malmö finnes Teater Lilith som i januar i år åpnet Lilith Performance Studio. Dette er et residency program for performancekunstnere som kan jobbe der i perioder på en måned, og hvor det deretter blir framstilt(www.teaterlilith.com). I London ligger Live Art Development Agency (www.thisisliveart.co.uk). Dette for å nevne noe.

Om man skal få organisert en innsamling av performancekunst er det en rekke spørsmål som reiser seg. Rickard Borgström arrangerte PERFORM06 i Trondheim i 2006, hvor blant annet en arkivutstilling av Nordisk videodokumentasjon av performance fra 70-tallet og fram til i dag ble vist. I samarbeid med Camilla Eeg planlegger han å arrangere en konferanse til høsten, og det er i den anledning bygd opp et omfattende internasjonalt performance-nettverk. Konferansen har som hensikt å få i gang en prinsipiell diskusjon omkring arkiv og plassering hvor flere aktører inngår. Den er ment å tematisere paradokset rundt et arkiv snarere ennå gå inn på de faktiske funksjonene, samt problematisering av dokumentariske strategier.

'Film og video-kulturhistorisk dokumentasjon', (post 74) som tidligere lå under ABM-utvikling, ble i 2006 overført til Norsk kulturråd og gir økonomisk støtte til museer til film- og videoopptak. Formålet her er å støtte bruken av disse mediene i kulturhistorisk dokumentasjonsarbeid og det kan gis tilskudd til film og videoopptak for å sikre ny kulturhistorisk dokumentasjon som går inn i institusjonens faglige virksomhet.

Men som navnet tilsier, retter denne ordningen seg mot de kulturhistoriske museene (som Maihaugen, Jødisk museum, Norsk bergverksmuseum for å ta noen) - mens utstillinger med eksempelvis performance, video eller annen billedkunst faller utenfor. Kunne det være en idé at en liknende dokumentasjonsordning også kunne opprettes for dette? Det kunne i neste instans være en viktig bidragsyter til et framtidig arkiv for performancekunst.

Senter for dansekunst og Dansenshus har fått 900.000,- i støtte fra Norsk kulturråd til et treårig dokumentasjonsprosjekt om norsk dansehistorie. Allerede innsamlet materiale fra 1945 til 1960 skal digitaliseres. Videre skal materiale fra 1960 til 1994 samles, digitaliseres og katalogiseres. Det skal blant annet gjennomføres 50 intervjuer av sentrale aktører, samles inn bilder, programmer og videoopptak. (Etter 1994 har Senter for dansekunst samlet og systematisert materiale som en del av sin virksomhet). Samtidig er utredningen om et arkiv for videokunst ute til høring. Det er nærliggende å tenke seg at performancekunsten også skal få sin plass inn i dette, og at man etter hvert vil få mulighet til å orientere seg innenfor de forskjellige kunstformene på en oversiktlig og opplysende måte.

Aktuelle lenker:

Kunstbanken Hedmark: http://www.kunstbanken.no

Live Art Development Agency: http://www.thisisliveart.co.uk

Kiasma: http://www.kiasma.fi

Teater Lilith: http://www.teaterlilith.com

Norsk kulturråd: http://www.kulturrad.no

Norsk kulturråd: http://www.kulturrad.no/forskning_og_publikasjoner/utredning_om_videoarkiv/

Billedkunst: http://www.billedkunstmag.no

Performa: http://www.performa-arts.org

REDAKTØR: Anne-Marte Eidseth Rygh